Begrunnelse

Det vil alltid være oppstartsproblemer når en stor reform skal settes ut i livet. Problemstillinger på papir skal møtes med problemstillinger på sykehus, sykehjem og i hjemmetjenestene.
Pasienter kan endre tilstand til det bedre og verre både før og etter transport til og fra sykehus og sykehjem. Jeg har fått tilbakemelding fra to mindre kommuner i Rogaland og Hordaland, Bokn og Sveio, om et problem som setter dem i en økonomisk vanskelig situasjon. Jeg vil tro problemstillingen er lik for mange kommuner.
Problemstillingen gjelder pasienter som sykehuset mener er klar til å flyttes til sykehjem. Kommunen er da pliktig til å fremskaffe seng, rom og bemanning som skal stå klart når vedkommende kommer. Så lang er alt vel og bra. For mange kommuner oppstår det problemer når sykehuset likevel ikke sender pasienten. Da har kommunen fått mange utgifter, men ingen pasienter å hjelpe.
Det er selvsagt mange gode årsaker til at sykehuset må endre sine planer for noen pasienter og det virker i slike tilfeller som om det er pasientens beste det er snakk om. Mitt poeng med dette spørsmålet er om statsråden kan bidra til å finne en løsning slik at kommuner kan få mer fleksibilitet når det gjelder bemanningen. Ingen er tjent med at kommuner får en ekstraregning som ingen drar nytte av.
I tillegg vil mange kommuner oppleve at ledige senger blir opptatt og at andre dermed må stå på ventelister. Man kan dermed ikke benytte disse sengene til f.eks. korttidsopphold og dette bidrar derfor til å redusere samlet kapasitet i kommune-Norge.
Ettersom målet med samhandlingsreformen er en bedre og helhetlig behandling for pasienter på tvers av forvaltningsnivåer, så burde disse eksemplene tilstrebe til en justering i regelverket.