Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:1145 (2011-2012)
Innlevert: 28.03.2012
Sendt: 29.03.2012
Besvart: 13.04.2012 av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): I Hamar Arbeiderblad den 27.3. kommer det fram at Ringsaker kommune taper betydelige barnehagetilskudd grunnet befolkningens lave utdanning. Skal en tro tildelingskriteriene har fagarbeidere mindre behov for barnehage enn de med høyere utdanning. Dette framstår som om industrikommuner diskrimineres i forhold til byråkratdominerte kommuner.
Vil statsråden fjerne denne diskrimineringen fra tildelingskriteriene?

Begrunnelse

I beste fall er dette byråkratisk skrivebordsteori som bidrar til å opprettholde sosiale skiller som det ikke lenger burde være grunnlag for å opprettholde. Derfor bør statsråden snarest ta initiativ til å få endret tildelingsnøkkelen slik at den er nøytral i forhold til utdanning. Det er derfor med stor undring at man kan lese at statssekretæren i artikkelen er sitert på at "Vi kan ikke se bort fra at full barnehagedekning i Bærum er 94-95 prosent, mens det i Ringsaker er 88,7 %". I dette ligger det dermed også en indikasjon om at det skal fortsette å være slik og også at utdanning er den eneste forklaringsvariabel bak en slik mulig forskjell.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Fra og med 2011 ble store deler av de øremerkede tilskuddene til barnehage innlemmet i rammetilskuddet for kommunene, og sektoren inngår også i utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Gjennom utgiftsutjevningen skal kommunene i prinsippet fullt ut kompenseres for utgifter ved tjenesteytingen som de selv ikke kan påvirke. Kostnadsnøkkelen er den mekanismen i inntektssystemet som i praksis sørger for omfordelingen av midler mellom kommunene, ut fra deres beregnede behov. Kostnadsnøkkelen er satt sammen av ulike kriterier som bidrar til å forklare hvorfor de faktiske kostnadene varierer mellom kommuner. Formålet med kostnadsnøkkelen er å beskrive situasjonen i kommunene mest mulig slik den faktisk er, slik at kommunene økonomisk blir i stand til å gi sine innbyggere et likeverdig tjenestetilbud.
Delkostnadsnøkkelen for barnehage er utformet etter de samme prinsippene som delkostnadsnøklene på de andre sektorene i inntektssystemet. Det viktigste kriteriet er selvsagt antallet barn i kommunen. Men så er det slik at full barnehagedekning ikke er det samme i alle kommuner, og dermed er også kommunenes utgifter til barnehage forskjellig. Kostnadsnøkkelen må derfor også inneholde kriterier som kan bidra til å forklare hvorfor etterspørselen varierer mellom kommuner. Statistisk sett er det en sammenheng mellom utdanningsnivået i kommunen og etterspørselen etter barnehageplass. Utdanningskriteriet, sammen med kriteriet barn uten kontantstøtte, er den modellen som statistisk sett gir den beste forklaringen på hvorfor etterspørselen varierer mellom kommuner. Hvis vi ikke hadde hatt med disse kriteriene ville vi ikke greid å fange opp variasjonene i etterspørsel, og dermed kommunenes kostnader, på en like god måte. Kommuner med høy etterspørsel etter barnehageplasser ville fått for lite penger til å dekke behovet for barnehageplass, mens kommuner med lav etterspørsel ville fått for mye.
Det er ikke slik at det er en sammenheng mellom kriteriene i inntektssystemet og retten til barnehageplass. Rett til barnehageplass gjelder for alle barn, uavhengig av foreldrenes utdanningsnivå. Kommunene har plikt til å tilby barnehageplass til de som ønsker det, uavhengig av hva etterspørselen skyldes, og derfor må vi også ha en best mulig modell for å fange opp variasjonene i ufrivillige kostnader.
Dagens delkostnadsnøkkel for barnehager er den modellen som best beskriver barnehagesektoren per i dag. Men det har vært store endringer i sektoren de siste årene, og vi følger derfor situasjonen nøye. Hvis nye analyser viser at andre modeller er bedre egnet til å fordele midlene til barnehager vil vi vurdere kriteriene i delkostnadsnøkkelen på nytt. Målet er å ha den best mulige modellen, for å kunne sette kommunene i stand til å tilby sine innbyggere gode og likeverdige tjenester.