Skriftlig spørsmål fra Dag Ole Teigen (A) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1515 (2011-2012)
Innlevert: 04.06.2012
Sendt: 05.06.2012
Besvart: 15.06.2012 av kunnskapsminister Kristin Halvorsen

Dag Ole Teigen (A)

Spørsmål

Dag Ole Teigen (A): Vil statsråden foreta en gjennomgang av gjennomsnittlig tidsbruk i RLE-faget, og om kristendom generelt får den oppmerksomhet Stortinget har forutsatt?

Begrunnelse

Kunnskap om kristendom, og andre religioner og livssyn, er bl.a. viktig for å kunne forstå samspillet mellom samfunn, kulturarv, etikk og verdier.
Med bakgrunn i en dom i menneskerettighetsdomstolen (EMD) ble det i 2008 vedtatt lovendringer som endret det tidligere KRL-faget til et fag i religion, livssyn og etikk.
I kirke-, utdannings- og forskningskomiteens innstilling til Stortinget het det at ”dommen i EMD uttrykker at det er problematisk å gi én religion kvalitativ forrang, men at det på bakgrunn av landets historie og tradisjon fortsatt vil være mulig med en kvantitativ forrang for kristendommen innenfor rammen av menneskerettighetene”.
Tidligere skulle om lag 55 prosent av timetallet fordeles til hovedområdet kristendom. Den prosentvise fordelingen av hovedemnene i RLE-faget ble avviklet, men komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreket at dette ”ikke innebærer en forskyvning av kompetansemålene”.
Kompetansemålet ble dermed videreført fra KRL til RLE. I proposisjonen ble det lagt til grunn at kunnskap om kristendommen fortsatt skal ha den kvantitativt største delen av lærestoffet, og dette er fulgt opp gjennom læreplanen.
Jeg forstår det dermed slik at intensjonen i proposisjonen, i komiteens innstilling og i læreplanen, er at kristendom generelt skal ha den kvantitativt største delen av faget, men at det åpnes for lokale variasjoner i tidsbruken.
Jeg har fått innspill om at det kan ha utviklet seg en praksis der kristendom får mindre oppmerksomhet i RLE-faget enn hva Stortinget ønsket. Lokale variasjoner er lov, men hvis variasjonene gjennomgående trekker i samme retning, kan det etter min vurdering skapes systematiske skjevheter i faget.
Fire år etter endringene ble vedtatt, kan det være nyttig med en gjennomgang av hvordan praksis reelt har utviklet seg.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) fastslo i dom av 29. juni 2007 at KRL-faget, slik det var etter ordningen fra 1997, ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. Norge har dermed krenket den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), første tilleggsprotokoll art. 2.

I dommen slår EMD fast at de overordnede formålene med KRL-faget er i samsvar med prinsippene om pluralisme og objektivitet i Den europeiske konvensjonen for menneskerettigheter. EMD finner imidlertid at det er kvalitative forskjeller i undervisningen i kristendom i forhold til de andre delene av faget, og mener derfor at det er uklart hvordan fagets formål: Å fremme forståelse, respekt og dialog, kan nås. På denne bakgrunn konkluderer domstolen med at faget er i strid med EMK.

Dommen fra EMD tillater prinsipielt at det er en større andel kunnskap om kristendommen begrunnet i kristendommens historie og tradisjon i Norge (avsnitt 89 i dommen). Imidlertid kritiserer dommen den store vektlegging kristendommen har i faget, med 55 prosent, dvs. mer enn halvparten av lærestoffet. (avsnitt 91-92 i dommen) fordi det kan skape kvalitative forskjeller i opplæringen. På bakgrunn av dette ble prosentfordelingen tatt ut.

RLE-faget skal blant annet gi kjennskap til den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet vårt. Kristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet. Dette er nedfelt i formålet for faget i lærerplanen, som har status som forskrift og er bindende for skolene. Læreplanen har et større antall kompetansemål i kristendomskunnskap enn i andre religioner, slik dommen tillater.

Nasjonale utdanningsmyndigheter har kompetansemålene i hvert av fagene som sitt styringsverktøy, og det er et lokalt ansvar hvordan elevene når kompetansemålene med hensyn til arbeidsmåter, læremidler og tidsbruk.

Jeg har tillit til at skolene følger opp kompetansemålene og bestemmelsene i læreplanen i RLE som i andre fag. Jeg ønsker derfor i utgangspunktet ikke å kontrollere skolenes tidsbruk på kompetansemålene i fagene dersom det ikke kommer frem systematiske signaler om avvik. Dersom det fremkommer slike signaler, vil jeg eventuelt vurdere å bruke de årlige spørringene til skolene for en kartlegging av status.