Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1597 (2011-2012)
Innlevert: 13.06.2012
Sendt: 14.06.2012
Besvart: 22.06.2012 av arbeidsminister Hanne Inger Bjurstrøm

Laila  Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): Det vises til spørsmål nr 1516 der statsråden ikke besvarer spørsmålet, men i stedet viser til hvordan Nav fungerer og er organisert.
Hvordan har statsråden tenkt å løse utfordringen med at reglene om taushetsplikt hindrer bruk av statlige systemer for kommunal informasjon, når en bruker må forholde seg til både kommunal og statlig etat, for å få riktig vedtak, når målet med Nav reformen var: én saksbehandler og én dør, nettopp for at brukerne ikke skulle bli kasteballer i systemet?

Begrunnelse

I svar på spørsmål nr 1516 vises det til taushetsplikt mellom kommunal og statlig etat i et system der bruker skulle slippe å forholde seg til flere saksbehandlere og flere etater. Spørsmålsstiller har ikke fått svar på sitt spørsmål, men i stedet fått en oppramsing av det vi allerede vet, og som nettopp er problemet i Nav, men ikke svar på hva statsråden vil gjøre med problemene. Det vises også til i svaret at brukerne samlet sett er fornøyde i en nylig gjennomført brukerundersøkelse i Nav. Forrige spørsmål og dette spørsmålet, viser at det ikke er en god nok brukertilfredshet i Nav, når vi får ukentlige henvendelser fra brukere som har sammensatte utfordringer, og som viser til at de har sammenfallende problemer i sitt møte med saksbehandlere og Nav som system.

Hanne Inger Bjurstrøm (A)

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Behandlingen av personopplysninger i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen ble vurdert i forbindelse med innføringen av NAV-reformen. Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 47 (2005-2006) sluttet Stortinget seg til Regjeringens lovforslag som innebar at personopplysninger ved det felles lokale NAV-kontoret rettslig sett skulle likestilles med organinterne opplysninger. Det innebærer at utveksling av personopplysninger og bruk av felles saksbehandlingssystemer internt i NAV-kontorene kan benyttes uten hensyn til bestemmelsene om taushetsplikt i hhv. lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen og folketrygdloven.

Personopplysninger kan derimot ikke utveksles fritt mellom den kommunale del av NAV-kontoret og enheter i Arbeids- og velferdsetaten utenfor NAV-kontoret. Verken kommunene, Arbeids- og velferdsdirektoratet eller brukerorganisasjonene har rapportert at denne beskrankningen i informasjonsutvekslingen utgjør et vesentlig hinder for samhandlingen mellom stat og kommune om den enkelte bruker.

Årsaken til dette er antakelig at oppfølging og saksbehandling som forutsetter utstrakt samarbeid mellom stat og kommune i all hovedsak skjer i NAV-kontoret. I en del tilfeller er det likevel behov for opplysninger fra statlige saksbehandlingssystemer for å saksbehandle kommunale ytelser. Dette behovet er imøtekommet ved at Arbeids- og velferdsetaten har laget et elektronisk ”personkort” hvor sentrale opplysninger, om både statlige og kommunale ytelser som brukeren mottar samt utbetalingshistorikk fremgår. Personkortet har både kommunalt og statlig ansatte tilgang til.

Saksbehandlingen av statlige ytelser i andre enheter av Arbeids- og velferdsetaten er i liten grad avhengig av opplysninger fra de kommunale saksbehandlingssystemer.

Arbeids- og velferdsetaten og Nord-Odal og Hamar kommuner har gjennomført et forsøk etter forsøksloven med unntak fra taushetsplikten for å bedre service og tilgjengelighet overfor brukere av kommunale sosialtjenester. Forsøket gikk ut på å gi brukere av sosialtjenester i kommunene informasjon og veiledning over telefon i egen sosialsak. Veiledningen ble gitt fra Arbeids- og velferdsetatens kontaktsenter i Hedmark og var basert på informasjon i personkortet. Av Arbeids- og velferdsdirektoratets evaluering av forsøket fremgår det at en nasjonal implementering av forsøket ville kreve betydelig kompetanseheving ved kontaktsentrene og omfattende koordinering mellom kontaktsentrene og NAV-kontorene. Arbeids- og velferdsdirektoratet anså det derfor som mer hensiktsmessig at enkelte kontaktsentre blir spesialisert til å motta henvendelser på sosialfeltet, og at disse begrenser bistanden til å gi generell veiledning til brukerne. Slik generell veiledning kan gis uten at det gjøres unntak fra bestemmelsene om taushetsplikt.

Det er viktige hensyn som må veies mot hverandre når man skal vurdere grensene for forvaltningens taushetsplikt. Brukernes forventninger om og tillit til fortrolighet om personopplysninger må ivaretas. Denne tilliten er også viktig for forvaltningens mulighet til å få informasjon fra brukeren. På den annen side kan taushetsplikten hindre effektiv og brukervennlige saksbehandling og tjenesteproduksjon. Regelverket på arbeids- og velferdsfeltet må balansere disse hensynene på en hensiktsmessig måte. Jeg vil imidlertid løpende vurdere dette, i den grad nye arbeidsmåter, tekniske løsninger eller organisering skaper et slikt behov. Jeg ser ikke at det nå er behov for vesentlige endringer i regelverket på dette området.