Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1871 (2011-2012)
Innlevert: 04.09.2012
Sendt: 05.09.2012
Besvart: 10.09.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Hvordan vurderer finansdepartementet at skatteloven § 2-1, der man er skattepliktig til Norge i inntil 1460 dager og ikke 183 dager etter faktisk/beviselig brutt tilknytning til Norge (jf. bl.a. Ot. Prp. 42 (2002-2003)/internasjonal skatterett angående beviselig brutt tilknytning etter 183 dager) harmoniserer med EØS-loven og de fire friheter, samt Lisboa-traktaten angående bl.a. forbud mot aldersdiskriminering?

Begrunnelse

Hovedreglene i de fire friheter er utformet som generelle forbud mot alle nasjonale tiltak som kan innebære hindringer på den frie bevegeligheten av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Begrepet ”tiltak” favner vidt, og favner ikke bare nasjonale lover og forskrifter, men også enkeltvedtak, forvaltningspraksis og enkeltstående handlinger, både fra sentrale og lokale offentlige myndigheter i vid forstand. Ved motstrid mellom norsk lov og EØS-loven har EØS-loven forrang.
I tillegg til hovedreglene som nevnt ovenfor påpekes forbud mot diskriminering, fellesskapsrettens forrang (EU) fremfor eventuelle tvingende allmenne nasjonale hensyn (i Norge) samt rettskraftige EU- / EFTA-dommer.
Når det gjelder pensjonister og fri bevegelse kan det for så vidt anføres at en pensjonist ikke utgjør arbeidskraft, men en pensjonist innebærer et potensielt arbeidskrafttilbud, noe også regjeringen gir inntrykk av at de ønsker å oppmuntre til.
Man kan således ikke utelukke at bevegelse av en pensjonist utgjør bevegelse av arbeidskraft. Muligheten for utøvelse av en eventuell restarbeidsevne skal således gjelde alle typer pensjoner. Forøvrig vises til Statsministerens utsagn i VG den 19. mai 2012 hvor det fremgår at tidligpensjonister kan arbeide uten at pensjonsavkortning foretas (alderspensjon og AFP i privat sektor). Dette forutsettes også å gjelde tidligpensjonister som velger å emigrere fra Norge til en EØS-/EU-stat.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Fra norsk side er vi godt kjent med de forpliktelser som Norge har i medhold av EØS-avtalen og hvordan disse forpliktelsene påvirker utformingen av det norske regelverket om skatt. Det tas derfor regelmessig hensyn til EØS-avtalen når skatteregler skal utformes, slik at de norske reglene ikke skal medføre brudd på Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Dette gjelder særlig kravet om at det norske regelverket ikke må diskriminere EU/EØS-borgere i forhold til norske borgere.
Skattelovens regler om emigrasjon er ikke i strid med EØS-avtalen. Reglene anvendes på samme måte overfor alle personer som er skattemessig bosatt i Norge og som ønsker å emigrere herfra, uavhengig av om personen er norsk eller utenlandsk borger. Reglene innebærer heller ingen aldersdiskriminering. De anvendes helt generelt på alle norske skattytere som påberoper seg emigrasjon, gamle som unge.
Til orientering vil jeg også nevne at de norske bostedsreglene som kom i 2004 har vært tatt opp med ESA ved flere anledninger i løpet av de siste årene. Det ble i de fleste av disse tilfellene påstått at de norske reglene om skattemessig emigrasjon for personer som flytter fra Norge til Kypros strider mot EØS-avtalens regler om retten til fri bevegelse samt andre ikke-diskrimineringsprinsipper. I mange av tilfellene var det særlig vist til pensjonister som flytter fra Norge til et EØS-land.
ESA fant ingen grunn til å kritisere utformingen av de norske bostedsreglene i noen av de sakene som ble tatt opp med dem. I sine vedtak har ESA lagt til grunn at det ikke kan utelukkes at det finnes enkelte regler i skattelovgivningen i et EØS-land som diskriminerer arbeidstakere eller næringsdrivende på grunn av nasjonalitet slik at det kan være vanskelig å utøve den frie retten til bevegelse. ESA presiserer imidlertid at det er forutsetning for å kunne konstatere at en skatteregel er i strid med EØS-avtalen, at den aktuelle EØS-borgerens situasjon er direkte knyttet til retten til fri bevegelse for arbeidstakere, etableringsretten eller retten til fritt å yte tjenester slik disse prinsippene er beskrevet i EØS-avtalens artikler 28, 31 og 36.
I de sakene som særlig gjaldt de norske bostedsreglene anvendt på utflyttede norske pensjonister, nevner ESA at EU-domstolen har fastslått at pensjonister som utøver sin rett til å bo i annen EØS stat enn den de er statsborgere av, utelukkende for å tilbringe sin pensjonisttilværelse der, ikke har en slik direkte tilknytning til disse tre prinsippene og derfor ikke kan påberope seg artiklene 28, 31 og 36 i EØS-avtalen
De pensjonister som vil emigrere fra Norge til en EØS-stat utelukkende i den hensikt å tilbringe sin pensjonisttilværelse der, er ifølge ESA ikke omfattet av EØS-avtalens anvendelsesområde. At en pensjonist ”innebærer et potensielt arbeidskrafttilbud” endrer ikke på denne konklusjonen så lenge flyttingen av bosted fra Norge til utlandet ikke har skjedd i den hensikt å utøve økonomisk aktivitet i den annen stat og vedkommende rent faktisk heller ikke utøver en slik aktivitet.
For øvrig kan jeg opplyse at Norge ikke er part i Lisboa-traktaten som kun gjelder direkte for alle EU-landene. Selv om denne traktaten kanskje kan tenkes å få indirekte betydning for Norge på enkelte områder, er det ingenting som tyder på at forståelsen av de norske bostedsreglene på noen måte vil bli berørt av den.
Avslutningsvis vil jeg nevne at når det gjelder beskrivelsen av norsk intern rett, så finnes det ikke noen unntak i reglene om skattemessig emigrasjon om at man skal anses som emigrert dersom man ”beviselig har brutt tilknytningen til Norge”. Et slikt unntak er omtalt i forarbeidene til reglene, jf. Ot.prp. nr. 42 (2002-2003).