Skriftlig spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:2023 (2011-2012)
Innlevert: 28.09.2012
Sendt: 28.09.2012
Besvart: 09.10.2012 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Kjell Ingolf Ropstad (KrF)

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Det framgår av flere rettsavgjørelser at funksjonelle lidelser uten kjente årsaksforhold også omfattes av sykdomsbegrepet i folketrygdloven § 12-6. Det synes at NAV mangler kjennskap til dette. Det medfører at arbeidsuføre mennesker risikerer urettmessig å miste inntekt.
Kan arbeidsministeren redegjøre for hvorfor de mangler kunnskap, og vil det bli utgitt retningslinjer for behandling av trygdesaker der pasienten har en funksjonell lidelse uten kjente årsaksforhold eller spesifikke sykdomsdiagnoser?

Begrunnelse

Viser til Trygderettens ankesak 95/03051, 03/04476, 03/05231, 07/02482, 09/00037, 10/02100 og 11/02208 samt Dokument nr. 15:867 (2007-2008), 15:1513 (2010-2011), 15:1751(2010-2011), 15:68 (2011-2012) og 15:559 (2011-2012). Det framgår her at NAV avviser trygdesøknader fra el-overfølsomme mennesker på grunn av manglende sykdomsdiagnose uten å vurdere om de har trygderettigheter på grunn av funksjonsnedsettelse. Dette skjer selv om de prinsipielle sidene har blitt stadfestet i tidligere dommer, for eksempel dom fra Borgarting lagmannsrett av 24.2.2003 (LB-2001-3483).
Ut fra stortingsdokumentene framgår det at både tidligere helseminister og arbeidsminister har kjent til pasientgruppens trygdeproblemer uten å gripe inn. Ut fra uttalelsen i Dokument nr. 15:867 (2007-2008) om at det er på det rene at mange mennesker med el-overfølsomhet har en sterkt redusert arbeidsevne, framgår det at pasientgruppens funksjonsnedsettelse har vært anerkjent i alle fall siden 2008. Jeg stiller meg da undrende til hvorfor statsråden ventet helt til Dokument nr. 15:559 (2011-2012) før hun klargjorde at funksjonsnedsettelse (på grunn av betydelige symptomer og plager) i seg selv kan anses som sykdom i trygdemessig forstand, uten at det trenger å foreligge kjente årsaksforhold eller spesifikke sykdomsdiagnoser. Den uklare ordlyden «personer som opplever å ha el-overfølsomhet også kan ha andre symptomer og tegn på sykdom som vil kunne fylle vilkårene» kan ikke betegnes som fullgod informasjon.
Rettssikkerheten til pasientgruppen det er snakk om kan ikke sies å være betryggende ivaretatt når det viser seg at NAV mangler kjennskap til hvordan denne typen saker skal behandles. Når konsekvensene er så alvorlige at syke, arbeidsuføre mennesker risikerer urettmessig å miste inntekt, hus og hjem, bør situasjonen ikke få lov til å vedvare. Statsrådens redegjørelse i Dokument nr. 15:559 (2011-2012) kan bidra til hjelp i arbeidet med fastsettelse av hvilke prinsipp som skal gjelde.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: For å få uførepensjon må en blant annet ha en varig sykdom, skade eller lyte som har ført til en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen (ev. arbeidsevnen dersom personen skal vurderes etter særregelen om nedsatt evne til å utføre arbeid i hjemmet). Når det skal avgjøres om det foreligger sykdom, legges det til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Det følger av folketrygdloven § 12-6.

Svaret i Dok. 15: 559 (2011–2012) var, etter det jeg har fått opplyst, basert på informasjon fra Arbeids- og velferdsdirektoratet om gjeldende praksis. Det går fram av svaret at en i diagnosesystemene både har symptomdiagnoser og spesifikke sykdomsdiagnoser. En symptomdiagnose vil kunne aksepteres som en sykdom når det foreligger symptomer og plager som gir nedsatt funksjons- og arbeidsevne i starten av et sykdomsforløp, spesielt når det dokumenteres pågående utredninger og avklaringer. Det forutsettes imidlertid at man innen rimelig tid får en avklaring av sykdomstilstanden og kan revurdere diagnosen til en spesifikk sykdomsdiagnose. I enkelte tilfeller kommer man ikke fram til en entydig sykdomsdiagnose til tross for at pasienten har betydelige symptomer og plager med nedsatt funksjon og vurderes som syk. Hvis trygdeytelser da fortsatt skal kunne innvilges med en symptomdiagnose, forutsetter dette at behandleren grundig dokumenterer sykdomsbildet, funksjonsnedsettelsen, hva funksjonsnedsettelsen fører til i forhold til redusert arbeidskapasitet, hvilken type utredning og behandling som er foretatt og hva som er videre planer og prognose. Behandleren må altså dokumentere at det foreligger en sykdom selv om diagnosen er basert på symptomer. I de aller fleste tilfeller vil man i et forløp som beskrevet over, underveis ha kommet fram til en spesifikk sykdomsdiagnose, eventuelt flere.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har retningslinjer for hvordan saksbehandlerne skal vurdere av om sykdomskravet i folketrygdloven § 12-6 er oppfylt. Ifølge direktoratet gjelder de samme retningslinjene ved behandling av saker med klare sykdomsdiagnoser og objektive funn, som ved diffus sykdom uten klare objektive funn. I de siste sakene vil en grundig dokumentasjon være ekstra viktig. Behandler må vurdere om og dokumentere at sykdom foreligger til tross for at diagnose er en symptomdiagnose eller at diagnosen er uklar. Arbeids- og velferdsetaten må deretter foreta en vurdering av saken opp mot gjeldende regelverk. Ved diffus sykdom uten objektive funn vil god skjønnsutøvelse være viktig.

For å ha rett til uførepensjon må sykdommen videre ha ført til en varig funksjonsnedsettelse av en slik art at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten. Personen skal også ha gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre arbeidsevnen og, med mindre åpenbare grunner tilsier at det ikke er hensiktsmessig, ha gjennomført eller forsøkt å gjennomføre arbeidsrettede tiltak. Vurderingen av om sykdomskravet er oppfylt er dermed bare en av de skjønnsmessige vurderingene Arbeids- og velferdsetaten skal gjøre før de kan konkludere med om personen fyller lovens vilkår for å få uførepensjon.

Jeg ønsker i denne sammenhengen å gjøre oppmerksom på at brukeren blant annet skal få vurdert hvor mye arbeidsevnen er nedsatt, mulighetene for å komme i arbeid og hvilken type bistand som kan være aktuell for at brukeren skal klare dette, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a. Denne arbeidsevnevurderingen gjennomføres normalt før Arbeids- og velferdsetaten behandler en ev. søknad om uførepensjon. Brukerens helse vil være et sentralt element i vurderingen, men også andre forhold som for eksempel arbeidserfaring, utdanning, kompetanse, ferdigheter og interesser vil bli tillagt vekt. Arbeidsevnevurderingen vil gi grunnlag for å tildele arbeidsrettede tiltak, gi brukeren tilpasset oppfølging og for å vurdere hvilken livsoppholdsytelse som kan være aktuell.

Retningslinjer for vurdering av om lovens krav er oppfylt skal sikre en korrekt og felles forståelse i etaten, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for påstanden om at Arbeids- og velferdsetaten mangler kjennskap til regelverket i den type saker som spørsmålet omhandler. Dette er imidlertid ingen garanti for at det ikke kan skje feil. Ettersom det ofte må utøves skjønn, vil det dessuten kunne være uenighet om hva som er en riktig avgjørelse i den konkrete saken. Brukere som er uenige i Arbeids- og velferdsetatens vurderinger kan derfor klage på vedtakene. Klageinstansens vedtak kan deretter ankes inn for Trygderetten som er et uavhengig domstolslignende organ. Jeg mener at brukernes rettssikkerhet dermed er godt ivaretatt.