Skriftlig spørsmål fra Anders B. Werp (H) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:102 (2012-2013)
Innlevert: 15.10.2012
Sendt: 15.10.2012
Rette vedkommende: Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren
Besvart: 22.10.2012 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen

Anders B. Werp (H)

Spørsmål

Anders B. Werp (H): Hvem har ansvaret for vigslere og deres handlinger, herunder undersøkelse av at vilkårene for inngåelse av ekteskap er oppfylt, og hvordan utøves dette ansvaret i praksis?

Begrunnelse

Det viktig at ansvarsforholdene er klare ved inngåelse av ekteskap. Manglende kunnskap om de ulike rollene vil kunne få store konsekvenser.

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Svar

Inga Marte Thorkildsen: Jeg er enig i at det er viktig at det ikke hersker noen tvil om ansvarsforholdene ved inngåelse av ekteskap. For å sikre klarhet rundt ansvarsfordelingen er det i ekteskapsloven gitt utførlige regler om hvem som på den ene side kan forestå en vigsel og hvem som på den andre side har ansvaret for å foreta kontroll av om ekteskapsvilkårene er oppfylt.

Ekteskapsloven § 12 bestemmer hvem som er vigslere. Av bestemmelsen følger blant annet at prester i Den norske kirke kan være vigslere, i likhet med prester eller forstandere i registrerte trossamfunn. Ekteskapsloven § 12 åpner også for at seremoniledere eller tilsvarende i livssynssamfunn kan være vigslere, såfremt Kongen (delegerer til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har godkjent formen for inngåelse av ekteskap. Det følger videre av bestemmelsen at notarius publicus er borgelig vigsler, og at vigsler kan forestås av norsk utenrikstjenestemann, jf. lov om utenrikstjenesten § 17.

Som det fremgår ovenfor, vil grunnlaget for vigselsmyndigheten til ulike typer vigslere variere. Felles for alle som kan være vigslere etter ekteskapsloven § 12 er imidlertid at de må oppfylle nærmere bestemte vilkår for å utøve denne myndigheten, enten i kraft av sin stilling eller tittel, eller på annet vis gjennom offentlige myndigheters kontroll og godkjennelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som har ansvaret for å undersøke om vilkårene for inngåelse av ekteskap er oppfylt, er det gitt regler om dette i ekteskapsloven § 6. I motsetning til tidligere, da vigsleren selv hadde ansvaret for å prøve vilkårene, er det nå folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenestemann som skal foreta prøvingen. Norsk utenrikstjenestemann skal prøve ekteskapsvilkårene bare dersom prøvingen ikke kan foretas av norsk folkeregistermyndighet.

Bakgrunnen for lovendringen som trådte i kraft 1. oktober 2004 var ønsket om en mer enhetlig og betryggende prøving av ekteskapsvilkårene, jf. Ot.prp. nr. 103 (2002-2003) s. 18-19. En ordning med offentlig prøving av ekteskapsvilkårene sikrer en grundigere og jevnt over mer korrekt og ensartet prøving enn det som var tilfellet tidligere. Offentlig prøving av ekteskapsvilkårene gjør det også mye enklere å sikre at de som skal stå for prøvingen, har god kunnskap om regelverket og det blir dessuten mulig å føre en grundigere kontroll med ekteskapsvilkårene. Folkeregisteret sitter på mye informasjon som er viktig for prøving av ekteskap, som for eksempel brudefolkenes alder, sivilstand og opplysninger om at tidligere ekteskap er oppløst ved skilsmisse eller død, og egner seg derfor godt til å foreta prøving av ekteskapsvilkårene. Jeg vil også trekke frem at personvernet blir godt ivaretatt når prøvingen er lagt til folkeregisteret, og dette synet ble støttet av Datatilsynet under høringen av forslaget til lovendringen, jf. Ot.prp.nr. 103 (2002-2003) s. 16.

Til bruk for prøvingen av om ekteskapsvilkårene er oppfylt må brudefolkene fremskaffe de bevis som kreves etter ekteskapsloven. Bevisene gis enten i form av en skriftlig erklæring fra brudeparet selv, attest utstedt fra offentlig myndighet eller sakkyndig, eller på annet vis. Ekteskapsloven legger altså opp til at folkeregistermyndigheten i sin utøvelse av prøvingen, også skal ta utgangspunkt i bevis utstedt av andre offentlige myndigheter. Dette er etter min mening med på å gjøre prøvingsmyndighetenes kontroll av om ekteskapsvilkårene er oppfylt enda mer betryggende.

Når vigsel er foretatt, skal vigsleren senest innen tre dager sende melding om vigselen til prøvingsmyndigheten som deretter foretar en kontroll av om vigselen er gyldig og dermed kan registreres. Prøvingsmyndigheten vil i den forbindelse undersøke om vigsler hadde vigselsmyndighet, og om det forelå gyldig prøvingsattest på vigselstidspunktet. Dersom prøvingsmyndigheten finner at vigselen ble utført av noen uten vigselskompetanse, eller gyldig prøvingsattest ikke forelå ved vielsen, vil ekteskapet være ugyldig etter ekteskapsloven § 16.

Jeg mener vi med dagens ordning sikrer en klar og hensiktsmessig rollefordeling, både når det gjelder prøving av ekteskapsvilkårene og utførelsen av selve vigselen.