Elisabeth Røbekk Nørve (H): Da fiskebåten Kamaro nylig forliste i Finnmark, viste det seg at begge de to Sea King-helikoptrene stod på bakken – på grunn av motorhavari og vedlikehold. Det ble det kommersielle selskapet Bristow som måtte trå til.
Hvilke avtaler har regjeringen med private kommersielle selskaper når slike situasjoner oppstår?
Begrunnelse
Norges langstrakte kyst er en viktig del av folks hverdag. Det er både transportsystem, arbeidsplass og et sted hvor mange bruker tid på fritidsaktiviteter. Landet har ved flere anledninger vist seg å ha en svært sårbar redningstjeneste både på land og sjø. Den siste ulykken som minnet oss om at beredskapen må styrkes, er Kamaro-forliset i Finnmark. Heldigvis gikk det bra, til tross for at begge de urgamle Sea King-helikoptrene stod på bakken, grunnet motorhavari og vedlikehold.
Ifølge media stod også de to helikoptrene til det kommersielle selskapet «Bristow» på bakken, etter en nødlanding med tilsvarende helikoptre tidligere i uka. Det var allikevel de kommersielle Bristow som deltok i redningsaksjonen. Om de private, kommersielle ikke hadde bidratt når den offentlige redningstjenesten sviktet, er jeg redd Kamaro-forliset kunne ha blitt en katastrofe.
Prosessen med anskaffelse av nye redningshelikoptre ble startet i allerede 1997, da Fostervollutvalget i en stor utredning påpekte et enormt gap mellom hva Sea King-flåten er i stand til å utføre, og hva som bør forventes av fremtidens materiell.
I september 2011 behandlet Stortinget en sak om anskaffelse av nye redningshelikoptre. Anskaffelsen av nye redningshelikoptre har tatt uakseptabelt lang tid, og en frykter nå at Sea King-flåten vår kommer til å være nærmere 50 år før de nye helikoptrene er operative. Bekymringen for at forsinkelsen vil vanskeliggjøre reparasjoner og vedlikehold er betimelig, spesielt etter at også Storbritannia sluttet med denne typen helikoptre. Norge er fra og med i år det eneste landet som benytter denne helikoptertypen.