Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): Mange kommuner har reduserte satser for arbeidsgiveravgift delt inn etter soner i det årlige skatte- og avgiftsvedtaket.
Hvilke vurderinger ligger til grunn for regjeringens forslag til plassering av kommuner i de ulike soner, og kan jeg få bakgrunnsmaterialet for vurderingene?

Svar

Liv Signe Navarsete: Finansministeren har sendt spørsmålet videre til meg for besvarelse. Sonene og satsene for differensiert arbeidsgiveravgift ble sist revidert i 2006, med virkning fra 1.1.2007-31.12.2013. Regjeringen arbeidet målrettet for at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift skulle gjeninnføres i størst mulig omfang. Det gjaldt både i forhold til geografisk omfang og satsstruktur. I tillegg ble det lagt vekt på at så få sektorer som mulig skulle unntas fra ordningen. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, kunne imidlertid ikke godta en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift tilsvarende ordningen vi hadde før 2004.
Ifølge gjeldende retningslinjer for regionalstøtte er det regioner som representerer eller tilhører en landsdel, såkalte NUTS II-regioner, med åtte innbyggere per kvadratkilometer eller færre, som kan kvalifisere for driftsstøtte som differensiert arbeidsgiveravgift. I tillegg kan ”mindre tilstøtende områder” som oppfyller det samme befolkningstetthetskriteriet, inkluderes i ordningen. I områdene hvor ordningen skal brukes, må det enkelte land påvise at virkemidlet er nødvendig og hensiktsmessig for å hindre eller redusere vedvarende befolkningsnedgang i de aktuelle områdene.
To landsdeler i Norge tilfredsstilte befolkningstetthetskriteriet på åtte innbyggere per kvadratkilometer eller færre, Nord-Norge og Hedmark-Oppland. Nord-Norge og de nordligste delene av Hedmark-Oppland hadde også vedvarende befolkningsnedgang. Det var derfor Norges utgangspunkt at disse områdene burde kunne godkjennes som en del av virkeområdet for differensiert arbeidsgiveravgift.
ESA stilte svært strenge krav til at alle regioner som inkluderes i ordningen, skulle ha befolkningstetthet på under åtte innbyggere per kvadratkilometer og befolkningsnedgang. Eventuelle unntak krevde en særskilt og sterk begrunnelse. Det var ifølge ESA ikke tilstrekkelig å dokumentere dette på landsdelsnivå. ESA krevde også at områdene på et lavere regionsnivå enn landsdelsnivå måtte oppfylle kriteriene. Kommunal- og regionaldepartementet vurderte derfor kriteriene etter bo- og arbeidsmarkedsregioner. Også i avgrensingen av mindre, tilgrensende områder til den nordligste landsdelen og Hedmark-Oppland ble metodikken med bo- og arbeidsmarkedsregioner benyttet.
I tillegg til regelverkets formelle kriterier (befolkningstetthet og befolkningsnedgang) vurderte regjeringen den enkelte kommunes behov for ordningen. Regjeringens vurdering var forankret i TØI/NIBRs distriktsindeks (TØI-rapport 824/2006 Distriktspolitisk virkeområde for Norge 2006), samt nærmere vurderinger av indikatorene som ligger til grunn for denne. Disse kvantifiserbare størrelsene ble sett i sammenheng med de funksjonelle regionene enkeltkommuner er en del av. I hovedsak vurderte departementet bo- og arbeidsmarkedsregioner som enheter. I enkelte tilfeller avvek en fra denne metodikken og notifiserte kun deler av en bo- og arbeidsmarkedsregion. Eksempler på dette er tilfeller der en enkeltkommune var svært perifer, eller på annen måte ble vurdert som lite integrert i den bo- og arbeidsmarkedsregionen den er en del av.
Bakgrunnsmaterialet er tilgjengelig på KRD sine hjemmesider, http://www.regjeringen.no/nb/dep/krd/tema/regional-_og_distriktspolitikk/virkeomrader-retningslinjer-og-regler/differensiert-arbeidsgiveravgift.html?id=527178. Her ligger også lenke til ESAs beslutning nummer 228/06/COL. Beslutningen omtaler alle relevante sider ved ordningen, herunder analysene som ligger til grunn for ordningen.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Spørsmål

Svar