Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:460 (2012-2013)
Innlevert: 12.12.2012
Sendt: 13.12.2012
Besvart: 18.12.2012 av kunnskapsminister Kristin Halvorsen

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Hvor stor er andelen av midlertidige ansettelser blant undervisnings- og forskningsstillinger og ordinære vitenskapelige stillinger pr 2012, hvor mange av disse har vært i midlertidige stillinger i mer enn 2 år, og hvorfor godtar regjeringen at arbeidstakere går på langvarige midlertidige kontrakter i akademia når tilsvarende anses som "brutalt" i privat sektor?

Begrunnelse

Undertegnede viser til at det lenge har vært en debatt i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om bruk av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren. Det vises eksempelvis til innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2013 (Innst. 12 S (2012–2013)) der en samlet komité skriver:

"Komiteen vil vise til debatten om overdriven bruk av mellombels tilsetting innan høgare utdanning. Sidan det synest å vere lite endring i stoda, vil komiteen vise til tilrådinga frå Rindalutvalet. Dette partssamansette utvalet hadde klare tilrådingar til kva både departementet og institusjonane burde gjere med problemet.
Dei siste tilbakemeldingane viser at i sektoren ligg fortsatt nivået på rundt 20 pst. Komiteen vil understreke at dette er uakseptabelt høgt og forventar at institusjonane tek dei tydelege politiske signala om dette."

Undertegnede er særlig bekymret over bruk av langvarige midlertidige ansettelser, det vil si de som har hatt en midlertidig stilling i mer to år og viser til at Venstre har fremmet forslag om at arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn to år, skal anses som fast ansatt.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Tall fra Database for høyere utdanning viser at den samlede midlertidigheten i statlig UH-sektor er redusert fra 20 % i 2006 til 16,9 i 2012. Når det gjelder undervisnings og forskerstillinger spesielt, har det vært en liten nedgang fra 2011 til 2012:

Statlige høgskoler har redusert andelen midlertidige fra 14,7 % til 13,7 %.

Universitetene har redusert andelen midlertidige fra 22,4 % til 21,8 %.

Vitenskapelige høgskoler har redusert andelen midlertidige fra 18,4 % til 18,1 %.

I denne gruppen inngår både ordinære vitenskapelige stillinger (professor, førsteamanuensis, dosent, førstelektor) og andre undervisnings- og forskerstillinger (amanuensis, lektor-, lærer- og forskerstillinger). Samletallene dekker over store forskjeller mellom institusjonene. Mange institusjoner har gjennomført en betydelig reduksjon, og kommet ned på, eller i nærheten av, et nivå som bør anses som akseptabelt, mens andre må gjøre mer. Dette tyder på at tiltakene som er iverksatt har virket, men også at det er institusjoner som ikke forbedrer seg tilstrekkelig, og som må følges opp spesielt.

For å forstå de høye midlertidighetstallene i undervisnings- og forskerstillinger, må de brytes ned på stillingskategorier. Generelt er det ikke stor midlertidighet i de ordinære vitenskapelige stillingene (professor, førsteamanuensis, førstelektor, dosent).

Universitets- og høyskoleloven (som gjelder for både statlige og private institusjoner) gir universiteter og høyskoler en noe større anledning til å tilsette i midlertidige stillinger enn det som gjelder for andre sektorer. Stillinger som vitenskapelige assistenter, stipendiater, spesialistkandidater og postdoktorer er etter sin art midlertidige stillinger. Disse stillingene er ikke inkludert i tallene for midlertidighet oppgitt på foregående side. For å sikre fornyelse er det videre åpnet for å ansette på åremål i undervisnings- og forskerstillinger når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse er et vesentlig element i kompetansekravet i stillingen. Det er åpnet opp for å ansette på åremål i en rekke lederstillinger og det har vært og er tradisjon i sektoren for at ansatte kan velges til å ivareta spesielle funksjoner. Slike ansettelser og verv gir behov for å kunne tilsette vikarer i deres sted. Hvis det ikke melder seg kvalifiserte søkere til en utlyst stilling, åpner loven opp for å ansette andre midlertidig under forutsetning av at de kvalifiserer seg i løpet av tilsettingsperioden. Disse har krav på å bli vurdert for fast ansettelse ved utløpet av ansettelsesperioden.

En stor gruppe midlertidige utgjøres av personale finansiert på eksterne prosjekter, der finansieringen eller oppgaver er av begrenset varighet. Et flertall av disse er vitenskapelige stillinger, og forskere utgjør en stor andel. Bak begrepet ”eksternt finansiert virksomhet” finner vi bl.a. Forskningsrådets finansiering og EUs rammeprogram for forskning. Regjeringen legger stor vekt på at institusjonene skal være pågående når det gjelder å innhente finansiering fra slike kilder. Fordi prosjektene stadig skifter, og fordi det er stor konkurranse om prosjektene, slik at kompetansen må være skreddersydd for det enkelte prosjekt, er det i mange tilfeller vanskelig å forene dette hensynet med å tilsette forskerpersonale i fast stilling.

En annen stor gruppe er arbeidstakere som tjenestegjør i en annen arbeidstakers midlertidige fravær. Det som preger UH-sektoren utover ulike typer omsorgspermisjoner, er at faglig personale har gode permisjonsordninger for faglig oppdatering og forskning. Regjeringen oppfordrer faglig personale til å oppholde seg ved andre institusjoner, gjerne i utlandet for å styrke sitt internasjonale samarbeid og sin egen forskning. Ved permisjon må institusjonen ofte innhente eksternt personale til å overta undervisningen.

Vi har ikke tall for hvor mange av de midlertidig tilsatte som har vært i midlertidig stilling i over 2 år.

Min utfordring er å ta hensyn både til et nasjonalt mål om å styrke forskning og kunnskapsgrunnlag for videre utvikling av samfunnet og til personalets behov for fast tilsetting og mer forutsigbare karrierer. Dersom det ikke legges til rette for en rimelig grad av fleksibilitet, stagnerer de fleste systemer – også FoU-systemet. Fleksibilitet innebærer evnen til å gjøre nødvendige veivalg, foreta strategiske prioriteringer og forestå omprioriteringer av ressurser. Institusjonene våre må være fleksible nok til å møte samfunnets behov for utdanning og forskning i en situasjon med økt konkurranse om studenter og ansatte, der samarbeid med næringsliv og offentlig sektor for øvrig blir stadig viktigere.

Og på den annen side er det slik at dersom menneskenes behov for trygghet ikke ivaretas i tilstrekkelig grad, undergraver vi en avgjørende forutsetning for kreativitet – også hos forskere. Dersom vi har for mange midlertidig ansatte forskere som føler at de befinner seg i en utsatt situasjon, sier det seg selv at kreativiteten kan bli skadelidende. De færreste tenker som best når de bekymrer seg for hvordan de skal betale huslån og barnehage mens nok en korttidskontrakt er i ferd med å gå ut.

Rindal-utvalget la høsten 2010 fram en rapport som kartla forskjellen i midlertidighet mellom ulike stillingsgrupper og institusjonstyper, samt kartla bruken av lovhjemler for midlertidighet og foreslo tiltak for å redusere midlertidigheten. Departementet har fulgt opp utviklingen i midlertidighet i styringsdialogen med institusjonene, bl.a. ved å innføre en nasjonal styringsparameter for andelen midlertidig ansatte og stille krav i etatsstyringsmøtene. Neste skritt er å gå nærmere inn på hver enkelt institusjon for å se om det er fellestrekk mellom institusjonene. Vi må også se om de har et større handlingsrom enn de gir uttrykk for. Vi vil også se på hvor lenge de ansatte i snitt har hatt midlertidige kontrakter, om det er ekstern finansiering eller andre ting som forklarer at de ikke har kommet i mål.

Jeg er med andre ord enig med Skei Grande i at midlertidigheten i UH-sektoren bør reduseres. De aller fleste institusjonene kan redusere midlertidigheten ytterligere, og jeg vil gjøre mitt for at det skjer.