Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:483 (2012-2013)
Innlevert: 12.12.2012
Sendt: 13.12.2012
Besvart: 04.01.2013 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Regjeringen lovet å avskaffe fattigdom med et pennestrøk da den tiltrådde i 2005.
Hvordan har utviklingen i antall fattige barn utviklet seg de siste 10 år, og hvordan har definisjonen av "fattig barn" utviklet seg i samme tidsrom?

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Svar

Inga Marte Thorkildsen: Jeg vil innledningsvis gi uttrykk for at denne regjeringen er opptatt av å fortsette kampen mot fattigdom, og særlig fattigdom som rammer barn. Utjevning og rettferdig fordeling er grunnleggende verdier for denne regjeringen. I løpet av de siste tiårene har de fleste husholdningstyper hatt en markert oppgang i realinntekten. Det gjelder også barnefamiliene. Målt i faste priser økte medianinntekten med 34 prosent i perioden 2000-2010. Men når det er sagt, må det også sies at vi har en vei å gå, for å bedre situasjonen for de som ikke har fått ta like stor del i velstandsøkningen.
Det er ulike måter å måle fattigdom på. Regjeringen la høsten 2011 fram sin langsiktige strategi for å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. I Meld. St. 30 (2010-2011) Fordelingsmeldingen legger Regjeringen til grunn relativ lavinntekt som indikator.
Relativ lavinntekt er en allment akseptert indikator på fattigdom, og mye brukt internasjonalt. I Fordelingsmeldingen redegjøres det for utvikling og omfang av lavinntekt med utgangspunkt i 60 pst. av medianinntekten som svarer til EUs lavinntektsmål. Barn som lever i husholdninger som har en inntekt etter skatt per forbruksenhet lavere enn 60 prosent av medianinntekten for alle personer, vil etter denne indikatoren leve i en lavinntektsfamilie.
Lavinntekt fanger opp noen vesentlige dimensjoner knyttet til fattigdom, mens andre dimensjoner ved fattigdom og levekårsproblemer ikke fanges opp. Ulike tilnærminger til å definere fattigdom og lavinntekt diskuteres derfor også inngående i denne meldingen. Det redegjøres blant annet for sammenhengen mellom lavinntekt som indikator på fattigdom og levekårsproblemer.
I Fordelingsmeldingen beskrives utviklingen de siste tiårene slik; Andelen barnefamilier med lavinntekt gikk ned under lavkonjunkturen i begynnelsen av 1990-årene, og andelen var relativt lav fram til slutten av 1990-tallet. Økte overføringer til barnefamilier pekes på som en forklaring på nedgangen i andelen med lavinntekt i 1990-årene. Siden slutten av 1990-tallet er andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt om lag doblet.
Statistisk sentralbyrå, SSB, benytter vedvarende lavinntekt som mål i sine undersøkelser. Lavinntekt ses da ut fra gjennomsnittsinntekten i en treårsperiode. I perioden 2004-2006 tilhørte 67 000 barn slike økonomisk utsatte husholdninger, mens antallet økte til 74 000 barn i årene 2007-2009. Sammenlignet med treårsperioden 2004-2006 har antall barn i lavinntektsgruppen økt med om lag 7 000. Samtidig har det blitt færre eldre med vedvarende lavinntekt. I 2013 vil SSB utvikle nye tall for treårsperioden 2009-2011.
Forklaringer på utviklingen som trekkes fram er økningen i antall barn med innvandrerbakgrunn, men også reduksjonen i realverdien av offentlige stønader det siste tiåret. Økningen i andelen med lavinntekt har funnet sted blant barn og barnefamilier som i utgangspunktet er utsatt for lavinntekt: barn av enslige forsørgere, barn i barnerike familier, barn i husholdninger med svak yrkestilknytning eller som i stor grad lever av offentlige stønader. Innvandrerfamilier vil typisk være overrepresentert i disse gruppene. Sannsynligheten for å ha lavinntekt øker med antall barn. Dette gjelder både for parhusholdninger og blant enslige forsørgere.
Innvandrerfamilier og aleneforelderfamilier har ikke hatt like god inntektsutvikling de siste årene som andre grupper. Dette henger sammen med at det vil ta tid for en del innvandrerfamilier å komme i arbeid. Fattigdomsandelen reduseres normalt med botid. Introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap er sentrale virkemidler for å bidra til at nyankomne innvandrere raskt kan tre inn i arbeidslivet. Derfor har vi også økt antallet timer i norskopplæring og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer, fra 1. januar 2012.
I familier med bare én forsørger er denne forsørgeren som oftest kvinne. Kvinner har ofte dårligere arbeids- og lønnsvilkår enn menn. Regjeringen vil fortsatt arbeide for likelønn og for mer likestilling i arbeid og omsorg.
Mange i lavinntektsgruppen har lav utdanning, og mange er avhengige av midlertidige eller varige stønader. De som faller utenfor arbeidsmarkedet, faller også lett utenfor andre deler av velferdssamfunnet. Langt flere med lavinntekt leier boligen sin, og flere har problemer med å skaffe seg en tilfredsstillende bosituasjon enn i befolkningen for øvrig. De har flere helseproblemer enn gjennomsnittsbefolkningen. Noen har rusproblemer og psykiske problemer og nedsatt arbeidsevne.
Regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere de økonomiske forskjellene i Norge. Et samfunn uten store forskjeller kan også bidra til bedre helse for befolkningen sett under ett, og til mindre omfang av vold og andre sosiale problemer. I tillegg til å utjevne inntektsforskjellene generelt er et hovedmål med fordelingspolitikken å hindre dårlige levekår og å bekjempe fattigdom. Regjeringen er særlig opptatt av at dårlige levekår ikke skal gå i arv, og legger derfor spesielt vekt på å sikre gode levekår for barn og unge.
Men Regjeringen mener at mye annet enn inntekt også bedrer disse barnas oppvekstkår selv om det ikke gir seg direkte utslag i forhold til antall barn i familier som faller under EUs grense for fattigdom. Vi må også se på utgiftene i familiene når vi skal bedømme barnas økonomiske kår. Vi har prioritert full barnehagedekning og stadig lavere foreldrebetaling, vi har prioritert gratis læremidler og skolegang fram til avsluttet videregående. Dette har bedret økonomien i familier med både små og store barn. Og vi er ikke ferdige – høyere kvalitet i barnehagene og en gjennomgang av skolefritidsordningen står for tur, for å nevne noe. Vi vet at nettopp for barna fra familier som ikke har all verdens ressurser, er det å ha god nok kvalitet på tilbudene avgjørende.