Svar
Lisbeth Berg-Hansen: Jeg er enig med representanten i den prinsipielle betydningen av hvalfangst og forskning på hval for å sikre ansvarlig ressursforvaltning. Jeg er kjent med Australias saksanlegg mot Japan for Den internasjonale domstol i Haag. Saken gjelder det japanske forskningsprogrammet kjent som JARPA II, som medfører uttak av et visst antall hval i Sørishavet. Australia hevder at dette er i strid med den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst som ble inngått i Washington 2. desember 1946 (1946-konvensjonen). New Zealand har nylig intervenert for domstolen med en tilsvarende påstand.
Sammen med Utenriksministeren har jeg derfor vurdert om Norge burde anmode om å få intervenere for domstolen. På grunnlag av en folkerettslig vurdering fra Utenriksdepartementets rettsavdeling er vi imidlertid kommet til at dette ikke er nødvendig.
Uten å ha noe grunnlag for å ta stilling til de konkrete spørsmål som domstolen skal bedømme, vil jeg i det følgende peke på noen sentrale elementer i den folkerettslige vurderingen:
Forskningsfangst av hval er uttrykkelig regulert i en egen bestemmelse i 1946-konvensjonen (artikkel VIII). Den bestemmer at enhver statspart kan fange hval til vitenskapelige formål «uten hensyn til hva som ellers er bestemt i konvensjonen». Antall dyr og øvrige forhold skal bestemmes av vedkommende stat på slike betingelser som denne «finner passende». Denne fangsten «skal være unntatt fra konvensjonens bestemmelser».
Ordlyden i artikkel VIII er utvetydig. Beslutningsmyndigheten når det gjelder forskningsfangst ligger til den enkelte statspart. I motsetning til en del andre spørsmål under 1946-konvensjonen, er derfor ikke forskningsfangst gjenstand for multilateral beslutning i Hvalfangstkommisjonen eller andre organer.
Vedkommende part er gitt en særlig vid skjønnsmargin (på betingelser som staten «finner passende»). Skjønnet er ikke kvalifisert ved henvisninger til «nødvendighet», «forholdsmessighet» eller lignende krav. Det overlates til statsparten å vurdere og ta nærmere stilling til hvilke forhold som er egnet til å fremme de aktuelle forskningsformålene. Så fremt aktiviteten er i samsvar med Artikkel VIII, vil den ikke omfattes av noen andre reguleringer i konvensjonen.
At beslutningsmyndigheten i saker angående forskningsfangst ligger til den enkelte statspart og ikke til noe organ under 1946-konvensjonen, betyr imidlertid ikke det samme som at forskningsfangst ikke er regulert. Den aktuelle part må selv, innenfor sitt nasjonale rettssystem, vedta passende reguleringer som må være basert på en anvendelse i god tro av artikkel VIII. Den aktuelle part må videre ta hensyn til eventuelle vitenskapelige råd fra Vitenskapskomiteen i samsvar med artikkel VI, men dette vil være anbefalinger, ikke pålegg eller beslutninger.
Det er rimelig å legge til grunn at kravet om tolking i god tro av en traktat også gjelder for artikkel VIII i 1946-konvensjonen. Både Den internasjonale domstol og den permanente voldgiftsdomstol har i tidligere saker kastet lys over tolkingen av dette kravet. For eksempel er det slått fast at ond tro ikke kan presumeres – og det innebærer at den som hevder ond tro, også må ha bevisbyrden for dette.
Artikkel VIII refererer til vitenskapelige formål i flertall. Dette åpner for at forskningsfangst kan ha potensielt vide og varierte vitenskapelige formål. Det er for eksempel rimelig å anta at slik forskning kan innrettes mot å gi økt kunnskap ikke bare om en enkelt hvalart eller flere hvalarter, men også for å identifisere mer overordnede trender i ett eller flere økosystemer som kan ha betydning for hvalarter. Det er videre rimelig å slutte at dette også åpner for datainnsamling som kan bidra til å kartlegge langsiktige utviklingstrekk som vil kunne ha betydning for fremtidige muligheter for bærekraftig forvaltning av arten. Lest i sin sammenheng, understreker artikkel VIII verdien av kontinuitet i vitenskapelig datainnsamling, samt en forutsetning om at også fangst fra forskning må selges. Innsamling av vitenskapelige data over tid kan også være relevant i tilknytning til moratoriet på kommersiell hvalfangst (som Norge for øvrig har reservert seg mot), siden et moratorium innebærer en midlertidig suspensjon i påvente av ytterligere beslutninger hva gjelder fremtidig forvaltning.
Formålet med 1946-konvensjonen fremgår klart av en rekke bestemmelser i konvensjonen. Disse taler gjennomgående ikke alene om vern, men også om optimal utnyttelse av hvalressurser.
Ikke alene vern, men også «utnyttelse», «forvaltning» og «studier» av sjøpattedyr, inkludert hval, er dessuten eksplisitt omtalt i FNs Havrettskonvensjon av 1982, i artiklene 65 og 120 for henholdsvis den økonomiske sonen og det åpne hav. Havrettskonvensjonen fører således ikke til at 1946-konvensjonen må tolkes på noen annen måte. Det er snarere motsatt. 1946-konvensjonens formålsangivelser bekreftes fortsatt å være gyldige.
Etterfølgende statspraksis som etablerer enighet mellom partene til en traktat, kan ha betydning for tolkning av traktaten. Slik enighet kan imidlertid ikke utledes fra en flertallsavstemning i et av konvensjonsorganene. Hvalfangstkommisjonen er ikke gitt myndighet til å endre 1946-konvensjonen eller dens formål. Dette innebærer at 1946-konvensjonens formål om vern og bærekraftig bruk av hvalressurser ikke endres f.eks. av vedtak om moratorium som er gjort i Hvalfangstkommisjonen.
De vurderingene som er referert ovenfor er forankret i de folkerettslige prinsippene om traktattolking som følger av internasjonal sedvanerett, og som er gjenspeilet i artiklene 31-33 i Wien-konvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969. Den alminnelige tolkingsregel for traktater får også anvendelse på konvensjoner om vern og ansvarlig forvaltning av levende marine ressurser, slik som 1946-konvensjonen. Den forutsetter at en traktat skal tolkes i god tro i samsvar med den alminnelige betydning som må tillegges traktatens ord og uttrykk (i autentisk språkversjon, her engelsk) i deres kontekst, og i lys av traktatens gjenstand og formål.
Vi finner ikke grunn til å betvile at Den internasjonale domstol vil tolke bestemmelsene om vitenskapelig forskning i 1946-konvensjonen i lys av alminnelig anerkjente fortolkningsprinsipper for traktater. Vi er overbevist om at domstolen vil vurdere de relevante folkerettslige spørsmålene på en objektiv måte, uavhengig av det sterke politiske og følelsesmessige engasjementet og den ofte ladede stemning ved diskusjon av hvalspørsmål.