Skriftlig spørsmål fra Ruth Grung (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:501 (2013-2014)
Innlevert: 06.03.2014
Sendt: 06.03.2014
Besvart: 13.03.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ruth Grung (A)

Spørsmål

Ruth Grung (A): Det er stor forskjell på de offentlige ressursene som brukes på praksisopplæring av leger i spesialisthelse kontra primærhelse. Spesialisthelsetjenesten er også langt bedre organisert. Opplæringen samsvarer ikke med intensjonene i Samhandlingsreformen med økt fokus på tidlig innsats og kommunehelse. Dette har konsekvenser på kvaliteten i opplæringen og rekruttering.
Hva vil helseministeren gjøre for at fremtidens leger får like god opplæring i primær- som spesialisthelsetjenesten?

Begrunnelse

For å nå målene i samhandlingsreformen og spesielt intensjonene med økt grad av tidlig innsats, forebygging og fokus på primærhelsetilbudet, er det avgjørende at dette også følges opp i innholdet og organisering av opplæringen av fremtidige leger. De regionale helseforetak har utdanningsoppgaver som én av fire lovfestede oppgaver, og finansiering av studentveiledningen inngår i foretakenes basisbevilgning. For Helse Vest utgjør dette ca. 150 Mill kr.

Helse- og omsorgsloven gir kommunene plikt til å medvirke til opplæring, men det er ikke tilsvarende øremerkede midler for å tilrettelegge for tilsvarende god kvalitet i opplæringen av leger i de oppgavene som ligger til primærhelsetilbudet. Jeg er kjent med at Universitetet i Bergen har brukt 3 millioner av egne midler til å styrke opplæring innen primærhelse.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten er svært sammensatt både i innhold og organisering. Fastlegene utgjør en viktig del av primærhelsen, men består hovedsakelig av selvstendig næringsdrivende. Legevakt, sykehjem, skole- og helsetjeneste, lokalmedisinske sentre, tilsyn er eksempler på mangfoldet i oppgavene som kommunene har ansvar for. Samhandlingsreformen vektlegger også økt kompetanse på tverrfaglig samarbeid og bedre kommunikasjon med pasienter og pårørende.

Stoltenberg regjeringen satt ned to arbeidsgrupper med mandat til å vurdere opplæringen som følge av Samhandlingsreformen. Den ene er tverrdepartemental og skal gjennomgå finansielle ordninger og lovgivingen for legestudentenes praksisutdanning, spesielt med sikte på å få flere praksisplasser i kommunene. Den andre arbeidsgruppen skal se på innholdet og organisering for alle helse- og sosialfaglige profesjoner, og utarbeide forslag til kriterier for kvalitet og relevans. Det ryktes at arbeidet i gruppene har stoppet noe opp som følge av regjeringsskifte.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: La meg innledningsvis fastslå at jeg er enig med stortingsrepresentanten Grung om at det er viktig at en tilstrekkelig del av legenes praksisutdanning foregår i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Dette er viktig av flere grunner. For å realisere samhandlingsreformens ambisjoner om økt forebygging og tidlig innsats i kommunene er det viktig at kommunene har nødvendig kompetanse og personell. Praksis i kommunene er viktig for å gi studentene større kunnskap om og erfaring med de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og bidra til bedre forståelse av betydningen av god samhandling mellom de ulike nivåene i helse- og omsorgstjenestene. Det har også blitt påvist at praksis i kommunene kan virke rekrutterende.

Det er Kunnskapsdepartementet som er formelt ansvarlig for organiseringen av utdanningene, herunder innhold. Utdanningene er organisert på ulikt vis, og for medisinutdanningene er det de medisinske fakultetene ved Universitetene som selv utvikler egne studieplaner. Jeg er kjent med at de medisinske fakultetene de siste årene har igangsatt arbeid med å revidere sine studieplaner. Noen har fullført dette arbeidet, mens andre er godt i gang. Samhandlingsreformen har vært et viktig bakenforliggende premiss for disse revisjonsprosessene, og undervisningen som har utgangspunkt i de kommunale helse- og omsorgstjenestene vil styrkes.

Det er variasjoner mellom utdanninger og tjenesteområder i hvordan praksisstudiene organiseres og hvilke rammebetingelser de opererer under. Tilskudd til utdanning for medisinerstudenter ble fra 2006 lagt inn i basisbevilgningene til de regionale helseforetakene, jf. oppfølging av Stortingets merknad i Innst. S. nr. 82 (2003-2004). Det gis ikke særskilte tilskudd til praksisundervisning i helseforetak. Kommunenes kostnader knyttet til praksisundervisning av studenter dekkes innenfor rammetilskuddet. Meld. St. 13 (2011-2012) pekte også på behovet for en nærmere vurdering av rammebetingelsene for praksisstudiene. Dette er også et arbeid som pågår, og som er forankret i Kunnskapsdepartementet.

Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd konkluderer med et behov for et nasjonalt utviklingsarbeid som kan bidra til å heve kvaliteten og sikre relevansen i praksisstudier i helse- og sosialfag, slik at utdanningene kan møte framtidens kompetansebehov i helse- og omsorgstjenestene. Kunnskapsdepartementet har allerede gitt dette arbeidet i oppdrag til Universitets- og høgskolerådet.

Et annet av tiltakene i Kunnskapsdepartementets Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd er å sette i gang et tverrdepartementalt arbeid for å vurdere styringen av de høyere helse- og sosialfaglige utdanningene, herunder muligheten for å erstatte enkeltvise rammeplaner med én forskrift om felles innhold og praksis, samt et system for profesjonsspesifikke kompetansekrav. Kunnskapsdepartementet har derfor satt ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe, som Helse- og omsorgsdepartementet deltar i, som skal vurdere et system for hvordan kompetansekrav kan utvikles, fastsettes og formidles. Dette arbeidet pågår.

Avslutningsvis ønsker jeg å påpeke at det ikke er hensiktsmessig å sette et motsetningsforhold mellom praksis i spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Praksiserfaringen fra disse tjenesteområdene bygger på hverandre, og kompetansen og praksiserfaringen som medisinkandidatene tilegner seg i spesialisthelsetjenesten er viktige forutsetninger for god praksis- og yrkesutøvelse i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.