Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:579 (2013-2014)
Innlevert: 24.03.2014
Sendt: 25.03.2014
Besvart: 03.04.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Pasient- og brukerombudet peker på at utskrivningsklare pasienter fra sykehusene har større behov for oppfølging i kommune enn før, og at kommunenes prioritering av disse pasientene kan synes å gå ut over rehabiliterings- og avlastningstilbudet til hjemmeboende i kommunene.
Hva vil regjeringen foreta seg for å unngå en slik uheldig konsekvens av Samhandlingsreformen?

Begrunnelse

Pasient- og brukerombudets nasjonale årsmelding for 2013 viser til at det er store utfordringer knyttet til prioriteringene i den kommunale helsetjenesten. I rapporten under kapitelet om samhandlingsreformen skriver de:



«Våre saker viser at terskelen for å få langtids sykehjemsplass i mange kommuner er svært høy, og at avlastnings- og rehabiliteringstilbud er lite tilgjengelig. Det kan se ut som om pasienter som blir utskrevet fra sykehus blir prioritert fremfor hjemmeboende med behov for avlastning og rehabilitering.»



Det ombudet her skriver er en bekymring tidligere fremstilt av blant annet Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO). Kommunene er nå under sterkt press, og må prioritere tjenester som haster mest – eller det som gir høyest kostnader om det ikke prioriteres. Det gir grunn til å tro at en har en utilsiktet konsekvens av samhandlingsreformen, hvor rehabiliterings- og avlastningstilbudet i kommunen blir dårligere.

Dette er en virkning som vi tror verken regjeringen eller kommunene ønsker seg. Likevel er det svært alvorlig for de innbyggerne i kommunene som rammes av dette. Det å ikke få rehabilitering i rett tid er dårlig for den enkelte – men er også svært dårlig samfunnsøkonomi på sikt. Det kan gi høyere helseutgifter, og føre til at flere står utenfor arbeidslivet lengre.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om samhandlingsreformen i 2009, var det bred politisk enighet om at reformen var nødvendig og viktig, og at den peker ut riktig retning. Reformen startet opp 1. januar 2012 og vi har nå, to år inn i reformen, begynt å få verdifulle erfaringer. Disse erfaringene skal vi ta med oss i den videre utviklingen av reformen.

Vi erfarer at mange kommuner bekymrer seg for økonomien og de prioriteringsmessige vridningseffektene de økonomiske virkemidlene kan ha. Det er imidlertid først og fremst kommunal medfinansiering som har skapt denne usikkerheten. Når det gjelder betalingsplikten for utskrivningsklare pasienter, har kommunene fått tilført 560 millioner kroner. Disse pengene kan kommunen enten bruke til å bygge opp lokale tilbud, eller kommunen kan velge å betale sykehusene for at pasienten kan være der, inntil kommunen har etablert et faglig forsvarlig tilbud.

Målene i samhandlingsreformen skal nås med flere virkemidler. Her er de økonomiske virkemidlene viktig, men også de pedagogiske virkemidlene som kompetanseheving i kommunene, juridiske virkemidler som samarbeidsavtalene og spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor kommunene. Regjeringen har også varslet en opptrappingsplan på rehabiliteringsfeltet.

Kommunene er selv ansvarlige for å tilby sine innbyggere de tjenestene de er i behov av, og det er opp til den enkelte kommune å sørge for at tjenestene er riktig dimensjonert med hensyn til innbyggerne i kommunen.

Et mål med samhandlingsreformen er riktigere oppgavefordeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det betyr at spesialisthelsetjenesten i større grad skal konsentrere seg om oppgaver der de har fortrinn, nettopp de spesialiserte helsetjenestene. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal fokusere på å gi tilbud der folk lever sine liv – i kommunene.

Regjeringen mener at samhandlingsreformen må sikre god kompetanseoverføring. Samhandlingsreformens intensjon er at faglig, teknologisk og medisinsk utvikling, strukturelle endringer og kompetanseoppbygging skal føre til at flere oppgaver kan løses i kommunen. For at kommunen skal settes i stand til å utføre helse- og omsorgstjenester som er mer kompliserte, kan det være nødvendig at spesialisthelsetjenesten gir veiledning. Kommuner og regionale helseforetak har en lovpålagt plikt til å inngå samarbeidsavtaler. Samarbeidet skal ha som målsetting å bidra til at pasienter og brukere mottar et helhetlig tilbud om helse- og omsorgstjenester. Rehabiliteringstjenester inngår i avtaleverket. Samarbeidsavtalene vil være viktige for å få avklart behovet for veiledning og retningslinjer for kunnskapsoverføring. Regjeringen vil også gjennomføre et kompetanseløft for å styrke kvaliteten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. God kompetanseoverføring og robuste fagmiljøer er vesentlig for å kunne tilby brukerne gode tjenester nær der de bor og lever sine liv.

Gjennom samhandlingsreformen får kommunene også et tydeligere mål for sine habiliterings- og rehabiliteringstjenester. De må legge større vekt på tjenester som ivaretar brukernes mål og innsats, og den faglige bredden og kvaliteten skal bedres. Det vi ser i dag er at rehabilitering i større grad enn tidligere foregår i nærmiljøbaserte tiltak, i hjemmet og som dagtilbud i institusjon.

Stortingsmeldingen om morgendagens omsorg ser på hvordan vi kan åpne for nye tilnærminger, fra passiv pleie til mer aktivisering og fokus på brukernes egne ressurser. Vi vil bidra til en faglig omstilling i omsorgstjenestene som gir disse tjenestene flere verktøy å arbeide med. Et eksempel på dette er hverdagsrehabilitering, hvor tjenestene tar utgangspunkt i å avdekke hvilke muligheter brukeren selv har til å bidra aktivt med å gjenopprette eller øke tidligere funksjonsnivå. Dette bidrar til økt livskvalitet og bedre funksjonsnivå hos brukerne. Det er brukerens helse- og omsorgstjeneste og det er derfor brukerens egne ressurser, ønsker og individuelle mål som er utgangspunktet for tjenesten som leveres. Brukerne og deres nærpersoner er med på å beskrive og definere hva som er vesentlig.

Regjeringen har varslet at vi skal utarbeide en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet og hindre nedbygging av rehabilitering i spesialisthelsetjenesten før tilsvarende kapasitet og kompetanse er bygget opp i kommunene. Denne opptrappingsplanen skal ha sitt tyngdepunkt rettet mot kommunene.

Helsetjenesten redder stadig flere liv, men helsetjenesten har også et ansvar for å gi folk muligheten til å mestre livet og å være i aktivitet etter endt behandling. Ved å styrke habiliterings- og rehabiliteringstilbudet vil vi gi flere mulighet til å delta i samfunnet og i arbeidslivet.