Skriftlig spørsmål fra Rigmor Andersen Eide (KrF) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:747 (2013-2014)
Innlevert: 07.05.2014
Sendt: 07.05.2014
Besvart: 14.05.2014 av fiskeriminister Elisabeth Vik Aspaker

Rigmor Andersen Eide (KrF)

Spørsmål

Rigmor Andersen Eide (KrF): Vil statsråden ta initiativ til å påby merking av oppdrettslaks, slik at alle som fisker laks kan skille rømt oppdrettslaks fra villaks?

Begrunnelse

2014 tegner allerede til å bli nok et katastrofalt år med tanke på rømming av oppdrettslaks. I 2013 ble det innrapportert omlag 200.000 rømte laks fra oppdretterne. Flere frykter at det skjer en stor underrapporteringen.

Samtidig som det er viktig å fiske ut mest mulig at oppdrettslaksen, blir det stadig viktigere å spare en større del av villaksen gjennom gjenutsetting etter fangst. For å sikre at det kun er villaks som gjennutsettes og at mest mulig oppdrettslaks avlives, er det avgjørende at alle som fisker laks kan skille rømt oppdrettslaks fra villaks. Dette gjøres best og enklest ved at den lille fettfinnen på oppdrettslaksens halerot fjernes på yngelstadiet.

Fettfinneklipping er en gammel og velutprøvd metode for å merke laksefisk. Forskning ved Nofima og NMBU (tidligere Norges veterinærhøgskole), har vist at fettfinneklipping vil være den best egnede merkemetoden for oppdrettslaks, og at metoden tilfredsstiller dyrevernloven med tanke på krav til humane merkemetoder.

Elisabeth Vik Aspaker (H)

Svar

Elisabeth Vik Aspaker: Jeg ser alvorlig på rømmingssituasjonen i havbruksnæringen. Tiltak mot rømming har vært prioritert både av myndighetene og næringen i de siste årene, og vil fortsatt bli prioritert i tiden fremover. Denne prioriteringen har ført til reduksjon både i antall rømmingsepisoder og i mengde rømt fisk fra matfiskanlegg, samt nedgang i forekomst av rømt oppdrettsfisk i elvene sammenliknet med for 10 år siden. Vi er nå på et nivå der enkelthendelser har stor betydning for de samlede rømmingstallene.

Tidligere var hovedårsakene til rømminger dårlig teknisk standard og påkjørsler. De fleste uhell skyldes nå menneskelig svikt/feilvurderinger. Dette må næringen ta tak i. Det er næringens ansvar å holde oppdrettsfisken inne i merden.

Fiskeridirektoratet har de senere årene hatt et særskilt fokus på rømming av smolt der fisk slipper ut over lengre tid (sk. ”drypprømming”). Deres vurdering er at det innrapporterte rømmingstallet for 2013 ligger nærmere det reelle antallet rømt laks enn for tidligere år.

Merking av oppdrettsfisk vil gjøre det enklere å skille oppdrettsfisk fra villfisk. Skal merking gjøre det lettere for sportsfiskeren å umiddelbart skille oppdrettsfisk fra villfisk, så er metoder som fettfinneklipping eller et fysisk merke de mest aktuelle. Med 2-300 millioner oppdrettslaks som årlig må merkes, vil kostnadene være betydelige. Mattilsynet estimerte i 2012 kostnaden med manuell fettfinneklipping til 75-100 mill. kr. pr år, og automatisk fettfinneklipping til om lag 10 % av dette. Utstyr for slik automatisk fettfinneklipping må også utvikles og testes ut. Erfaringer fra et prosjekt i Hardanger tilsier imidlertid at 60-90 % av fisken som blir sortert ut allerede i dag (uten merking) blir riktig klassifisert. Gevinsten med å merke er derfor marginal. Skal en få en effekt av en merking må også utfiskingsaktiviteten i elvene intensiveres.

På denne bakgrunn mener jeg derfor at det pr. i dag ikke er kost-nyttemessig forsvarlig å innføre påbud om fettfinneklipping eller annen merking av oppdrettslaks.

Dette standpunktet utelukker imidlertid ikke at merking/sporing av oppdrettslaks vil bli et naturlig element i regjeringens arbeid med å innføre ”forurenser betaler prinsippet” også i havbruksnæringen. Dette er først og fremst aktuelt når det gjelder utfisking/fjerning av rømt oppdrettsfisk. I den forbindelse er det viktig å kunne spore rømt oppdrettsfisk tilbake til ansvarlig selskap ved en rømmingshendelse, slik at kostnaden med utfisking/fjerning kan føres tilbake til den ansvarlige eier.