Anette Trettebergstuen (A): I avtalen om utlendingsfeltet fremforhandlet av V, KrF, FrP og Høyre står det at "praktiseringen av beskyttelse basert på religion eller tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning) utredes og sammenliknes med UNHCRs retningslinjer og EUs statusdirektiv".
Mener statsråden at å henvise forfulgte til internflukt i hjemlandet, der myndighetene har strammet inn lovverket, og dermed forverret menneskerettighetssituasjonen for LHBT-personer, er i tråd med intensjonen om å gi beskyttelse til forfulgte basert på seksuell legning?
Begrunnelse
Jeg viser til UNE-saken der russiske Kristina og Liudmila, som kom til Norge som flyktninger i 2010 på grunn av forfølgelse, mishandling, og vold grunnet sin lesbiske legning, gis avslag på asyl. I det første avslaget konkluderte UDI klart med at de vil kunne stå i fare ved retur til hjemstedet, men videre med at Russland er et stort land og at for eksempel Moskva kan være tryggere, selv om det var myndighetspersoner og politi som begikk overgrep mot asylsøkerne.
Siden de aktuelle asylsøkerne søkte asyl i Norge har situasjonen knyttet til hatkriminalitet og menneskerettighetssituasjonen for LHBT-personer forverret seg, blant annet gjennom myndighetenes innstramminger i lovverket. Med tanke på hva de aktuelle søkerne har blitt utsatt for tidligere, og at maktapparatet har vært delaktige i mishandlingen, konkluderer norske menneskerettighetsorganisasjoner med at de risikerer forfølgelse og umenneskelig behandling ved retur som tilsier at de har krav på asyl.