Skriftlig spørsmål fra Ketil Kjenseth (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:449 (2014-2015)
Innlevert: 13.01.2015
Sendt: 14.01.2015
Besvart: 27.01.2015 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ketil Kjenseth (V)

Spørsmål

Ketil Kjenseth (V): Rundt 50 000 nordmenn sliter med kroniske sår. Hjelpen de får, særlig til forebygging og tidlig behandling, men også til langvarig stell, strekker ikke til. Mange blir overlatt til egenbehandling. Både organiseringen og finansieringen av behandlingstilbudet virker mangelfull.
Hva vil statsråden gjøre for å styrke behandlingstilbudet for pasienter med kroniske sår?

Begrunnelse

Pasienten får i dag dekt utgifter til sårstell kun når det er sår til stede, og da med en rekke forbehold. Så lenge pasienten kjøper inn utstyr og utfører sårbehandling selv, eller får dette utført hos fastlegen, gis det som regel bidrag til utgifter ved sårstellet.
Dersom pasienten trenger hjelp fra kommunehelsetjenesten til å behandle sårene hjemme, bortfaller støtten fra statlige Helfo og kommunen må dekke alle utgifter. Dette fører gjerne til at mange kommuner, for å spare penger, ikke innrullerer slike pasienter i hjemmesykepleien. Andre steder forandres og forenkles behandlingsopplegg som er laget av spesialisthelsetjenesten med den begrunnelse at de er for dyre.
Konsekvensene av finansieringsordningen er at mange pasienter havner i en runddans mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, fordi det er krevende både økonomisk og faglig, og fordi behandlingen kan ta lang tid. Jo mindre forebygging og mindre systematisk stell tidlig, jo lengre og dyrere behandling blir det i spesialisthelsetjenesten og med mer alvorlige konsekvenser for pasienten.
Organiseringen av omsorgen for denne pasientgruppen i Norge virker videre å være svært ulik, til tross for at det dreier seg om en stor gruppe mennesker med betydelige plager i sitt daglige liv. Ved enkelte sykehus har ildsjeler startet sårpoliklinikker for å gi denne gruppen mennesker et bedre og mer systematisk tilbud. Når ildsjelene slutter eller bytter jobb, forsvinner tilbudet. Sammenstilt med en lite systematisk finansieringsordning og uklare ansvarsforhold, blir kompetansen tilfeldig og behandlingstilbudet varierende og med betydelig ansvar tillagt den enkelte pasient.
I Danmark virker satsingen på pasienter med kroniske sår å være både mer ambisiøs og bedre organisert. De har bygd opp sårsentre ved flere av de store sykehusene, med Sårhelingssenteret på Bispebjerg hospital som sentrum. Denne avdelingen fungerer som sentrum og motor for all sårbehandling, ikke bare i Danmark, men i hele Skandinavia. I tillegg har de bygd opp et telemedisinsk system hvor helsepersonell i kommunene kan få støtte i sitt arbeid med sår fra sentrene.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Det er riktig som representanten påpeker at ansvaret for behandling og finansieringen av utstyr til behandling av kroniske sår er delt på flere.. Det er en rekke tilstander og sykdommer som påvirker flere av hudens funksjoner og dermed reduserer dens evne til å lege seg selv. En del av disse pasientene har sykdommer som diabetes og redusert blodgjennomstrømming i huden. I tillegg kan noen pasienter utvikle trykksår. Når en pasient har et sår som ikke gror, gjelder det derfor i første rekke å stille korrekt diagnose, blant annet ved å kartlegge om pasientene har en grunnlidelse som krever behandling. Deretter må det vurderes om det er aktuelt å iverksette forebyggende og avlastende tiltak som kan skape bedre rammer for at såret kan gro, samtidig som man starter med selve sårbehandlingen. Mange sår tar lang tid før de gror. Ved å følge enkle prinsipper for sårbehandling vil de aller fleste pasienter kunne behandles og følges opp lokalt i kommunene, men i noen tilfeller vil det være nødvendig at ulike deler av spesialisthelsetjenesten involveres og evt. overtar behandlingen. For å tilrettelegge for en god og helhetlig ivaretakelse er det ved flere helseforetak opprettet tverrfaglige sårenheter bestående av legespesialister og sykepleiere med bakgrunn fra ulike fagområder. Slike fagmiljøer kan både gi råd til primærhelsetjenesten og i tillegg fungere som en arena for faglig diskusjon og beslutninger om tiltak for pasienter som henvises og vurderes til å ha behov for videre behandlingstiltak på sykehuset. Et eksempel på et slikt fagmiljø er ved Universitetssykehuset i Tromsø der det er opprettet miljø ved hudavdelingen. Her inkluderes også andre spesialister med sårkompetanse. I tillegg har denne avdelingen laget en samhandlingsarena som inkluderer pasientveiledning via pc og mobil. Erfaringer fra UNN er at tiltaket er kompetansehevende for alle involverte. Enkelte sykehus driver også utstrakt veiledning av den kommunale hjemmesykepleien, blant annet innen sårstell. Pasienter som har behov for behandling i spesialisthelsetjenesten får utgifter til sårstell med videre dekket der. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 skal kommunen sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. I den grad det er behov for stell av kroniske sår vil kommunen i tråd med sitt avsvar sørge for å yte nødvendig bistand og dekke eventuelle utgifter til sårbehandlingsmateriell. Som for alle andre helse- og omsorgstjenester kommunen yter, er det en forutsetning at tjenesten som ytes er forsvarlig. Kommunen kan ikke unnlate å yte tjenester med den begrunnelse at de er kostbare. En tredje mulighet er å få dekket kostnadene til sårbehandlingsmateriellet gjennom folketrygden. Denne ordningen gjelder, med visse begrensninger, for de som verken mottar tjenester fra kommunen eller spesialisthelsetjenesten til stell av kroniske sår. Jeg er opptatt av å skape pasientens helsetjeneste. Pasientene og deres behov skal settes i sentrum for utvikling og endring av helse- og omsorgstjenestene. Det er derfor behov for endringer for å gjøre kommunene i stand til å oppfylle samhandlingsreformens intensjoner om mer sammenhengende pasientforløp, mer forebygging og tidlig innsats. For at dette skal skje må kommunene ikke bare sørge for god behandling, men også i stor grad tilby pasientoppfølging og opplæring slik at pasienten lærer å leve med sin kroniske sykdom. Det er i dag en stor gruppe mennesker som lever livet ut med kroniske lidelser inklusiv kroniske sår. Noen kommuner har etablert lærings- og mestringstilbud hvor det utføres god pasientopplæring. God pasientopplæring er viktig for at pasienten selv kan håndtere sin sykdom med råd og veiledning fra helsepersonell. Gjennom Stortingets behandling av Innst. 11 S (2014 - 2015) er det også bevilget 30 mill. kroner til å etablerer et nasjonalt prosjekt for behandling og pleie hvor kronisk syke blir fulgt opp av helsepersonell på avstand ved hjelp av velferdsteknologiske løsninger. Regjeringen vil i løpet av våren legge frem en stortingsmelding om primærhelsetjenesten. Her vil vi blant annet foreslå tiltak for blant annet å bedre oppfølgingen av mennesker med kroniske lidelser. Vi bør organisere mer av arbeidet i tverrfaglige team, noe som kan gi pasientene bedre om mer helhetlige tjenester, spesielt de som har behov for langvarig oppfølging. De ansatte er helsetjenestens viktigste ressurs. Jeg mener vi kan bruke personellressursene i helsetjenestene bedre enn i dag. Sykepleiere med videreutdanning i avansert klinisk sykepleie vil ha en utvidet kompetanse som gjør at de kan fylle nye roller og være en viktig pådriver for å skape pasientens helsetjeneste. Regjeringen har satt av 12,5 mill. kroner til lønnstilskudd til videreutdanning i avansert klinisk sykepleie for sykepleiere som jobber i kommunale helse- og omsorgstjenester. Formålet med tilskuddsordningen er å stimulere til en kompetanseoppbygging som vil bidra til en bedre helsetjeneste ved å ivareta enkelte oppgaver på en bedre måte enn det som gjøres i dag. Sårstell et er godt eksempel på tjenester som krever en utvidet klinisk kompetanse hos sykepleier. Slik kompetanse finnes i spesialisthelsetjenesten, men kan også ivaretas av sykepleiere i kommunen. Dette krever samarbeid mellom kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten og/eller økt kompetanse hos sykepleiere i kommunale helse- og omsorgstjenester. Flere kommuner har allerede etablert et slikt tilbud gjennom for eksempel poliklinikker for sårstell.