Skriftlig spørsmål fra Jan Bøhler (A) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:656 (2014-2015)
Innlevert: 19.02.2015
Sendt: 20.02.2015
Rette vedkommende: Arbeids- og sosialministeren
Besvart: 26.02.2015 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Jan Bøhler (Sp)

Spørsmål

Jan Bøhler (A): En helsefagarbeider med oppholdstillatelse etter utlendingelovens paragraf 23 har av UDI og Utlendingeavsnittet ved Oslo PD blitt nektet å fortsette å ta ekstravakter på et sykehjem hvor det er behov for det. Hun har 80 % stilling ved en annen helseinstitusjon. Innen en samlet stillingsbrøk på 100 % ønsker hun å ha ekstravakter på sykehjemmet hvor hun trengs i arbeidet med demente.
Vil statsråden vurdere endringer i regelverket når det på denne måten kan hindre helsearbeidere og andre å bidra på beste måte til god pleie og omsorg?

Begrunnelse

Noen ganger kan det være riktig og nødvendig å lære av enkeltsaker for å se på om lov- og regelverk kan få utilsiktede virkninger for samfunn og individer. Det aktuelle sykehjemmet har søkt UDI om å få bruke helsefag-arbeideren til ekstravakter innen en samlet stillingsbrøk på de to institusjonene på 100 %, fordi hun er en viktig ressurs for dem i arbeidet med demente pasienter. Men de har altså fått avslag under henvisning til at helsefagarbeideren kun kan ha 1 arbeidsgiver. Også Utlendingeavsnittet ved Oslo politidistrikt har på samme grunnlag gitt avslag på en henvendelse fra helsefagarbeideren selv. Det trekkes ikke i tvil at det fins hjemler i lov- og regelverk for at myndighetene på denne måten kan fastholde at det kun skal være 1 arbeidsgiver ved midlertidig oppholdstillatelse. Men bakgrunnen og intensjonen med denne bestemmelsen må antas å være en helt annen enn å skulle hindre en helsefagarbeider å bidra til god omsorg for demente ved å ta ekstravakter ved en institusjon hvor det er stort behov for henne. Når lov- og regelverk får slike uheldige utslag, bør det vurderes om det er behov for å endre det for å forebygge at det praktiseres i strid med interessene til både pasienter, samfunn og helsearbeider.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: Først vil jeg presisere at jeg ikke kan gå inn i Utlendingsdirektoratets vurdering av enkeltsaker, bare uttale meg på generelt grunnlag. Jeg er enig i at det både er riktig og nødvendig å lære av enkeltsaker for å vurdere om regelverket har de ønskede virkningene. Regelverket for arbeidsinnvandrere vurderes kontinuerlig.
Tillatelse til faglærte arbeidstakere, herunder helsefagarbeidere, gis i medhold av utlendingsloven § 23, jf. utlendingsforskriften § 6-1 første ledd. Det følger av utlendingsloven § 23 at det må foreligge et konkret tilbud om arbeid. ”Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for én arbeidsgiver, men unntak kan gjøres etter en konkret vurdering av stillingens art.”
Bestemmelsen åpner således for å kunne gjøre unntak. Utlendingsdirektoratet (UDI) har derfor i rundskriv RS 2014-018 punkt 3.1.4. regulert i hvilke tilfeller dette kan gjøres. Det er bestemt at det på grunn av den generelle utviklingen på arbeidsmarkedet gjøres unntak for alle yrkesgrupper når arbeidstakeren er tilbudt minimum 80 % stilling. Utlendingen får da en tillatelse til å jobbe i minimum 80 % stilling, hvilket innebærer at han eller hun innenfor tillatelsens gyldighetsperiode kan øke stillingsprosenten dersom arbeidsgiveren kan tilby mer arbeid.
Det er videre i samme punkt i rundskrivet regulert at det kan åpnes for arbeid for mer enn én arbeidsgiver når det foreligger spesielle omstendigheter. Disse skal knytte seg til utlendingens kompetanse eller yrke. I praksis gjøres slikt unntak for eksempel for musikere. De kan i tillegg jobbe ved en musikkskole fordi dette er en vanlig kombinasjon hos denne yrkesgruppen. Det samme gjelder for forskere som er tilknyttet flere forskningsinstitusjoner. Det følger videre av rundskrivet at det som hovedregel ikke skal gjøres unntak for sykepleiere som har arbeidstilbud fra flere helseinstitusjoner, da det ikke er typisk for denne yrkesgruppen å jobbe for flere arbeidsgivere.
Det er nokså vanlig at helsefagarbeidere får tilbud om arbeid i 80 % stilling. I henhold til de nevnte retningslinjene gjør utlendingsmyndighetene i disse tilfellene unntak fra hovedregelen om heltidsarbeid. Arbeidstakeren og den respektive arbeidsgiveren gis fleksibilitet til å fylle stillingen opp til 100 %. Hvis helsefagarbeideren i tillegg skal kunne jobbe for mer enn én arbeidsgiver, vil dette innebære å gjøre et ytterligere unntak. For å kunne gjøre dette, må det i henhold til praksis foreligge en konkret grunn. Dette vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. I henhold til praksis legges det vekt på om utlendingen og arbeidsgiverne faktisk har et særskilt behov for unntaket.
Dersom man ikke krevde en individuell grunn, ville det være naturlig å åpne for arbeidsforhold hos flere arbeidsgivere mer generelt, da Norge trenger utenlandsk arbeidskraft innenfor mange sektorer. Det er derfor viktig å se vilkåret om én arbeidsgiver i lys av et annet viktig vilkår for en tillatelse etter utlendingsloven § 23: utlendingen skal lønnes i henhold til tariff eller det som er normallønn. Erfaringsmessig er det spesielt lønns- og arbeidsvilkårene som krever kontroll av utlendingsmyndighetene. Kontrollen blir vanskeligere når utlendingen kan arbeide for flere arbeidsgivere. Det anses derfor ikke som hensiktsmessig å føre en mer liberal praksis når det gjelder antall arbeidsgivere en utlending med tillatelse etter utlendingsloven § 23 kan jobbe for.
Samtidig gjør jeg oppmerksom på at alle arbeidstakere med en generell tillatelse til å ta arbeid, herunder på grunn av en permanent oppholdstillatelse eller på grunn av opphold gjennom i familieinnvandring, ikke har ovennevnte begrensinger for sine arbeidsforhold.