Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:725 (2014-2015)
Innlevert: 09.03.2015
Sendt: 10.03.2015
Besvart: 17.03.2015 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Hvilke initiativ har barne-, likestillings- og inkluderingsministeren tatt for å sikre at mennesker som risikerer tvangsekteskap og kvinner/jenter som risikerer kjønnslemlestelse får beskyttelse mot slike overgrep, og at de som står i fare for å rammes av dette ikke risikerer tvangsretur til områder de har flyktet fra, nettopp for å unngå dette?

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er kriminelle handlinger. Det skal være null toleranse for slike handlinger i Norge. Alle barn og unge skal ha de samme mulighetene til en oppvekst fri fra vold, kontroll og alvorlige begrensninger til å ta egne valg. Regjeringen prioriterer arbeidet for å bekjempe vold og undertrykking og for å gi gode tilbud til barn, ungdom og voksne som er utsatt for vold. Både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er alvorlige overgrep med store helsemessige og sosiale konsekvenser for dem som rammes og det er handlinger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter.

Det har vært handlingsplaner på dette området siden 1998, og mange ungdommer har blitt hjulpet ut av en vanskelig situasjon. Mitt departement koordinerer regjeringens samlede arbeid mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet. Det er et arbeide jeg har forsterket i departementet. Jeg har i tillegg satt i gang et arbeid med en melding til Stortinget om likestilling mellom kvinner og menn. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet vil omhandles i meldingen under vern mot vold og overgrep. Jeg holdt et innspillsmøte 11. februar d.å. om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensinger av unges frihet. Justis- og beredskapsdepartementet holdt også et innspillsmøte 22. januar d.å. om vern mot vold og overgrep, der også disse temaene ble tatt opp. Frivillige organisasjoner og sentrale aktører som jobber på disse feltene var invitert og har kommet med mange gode innspill, som jeg nå tar med meg i arbeidet med videre å styrke innsatsen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.

Det er etablert et nasjonalt bo- og støttetilbud for dem over 18 år, som har vært utsatt for blant annet tvangsekteskap eller trusler om dette. Jeg stoppet planlagt nedbygging av antall plasser høsten 2013. Støtten til dette tilbudet ble økt både i 2014-budsjettet og 2015-budsjettet, og det gis totalt 13,2 mill. kroner til dette tilbudet i 2015. Institutt for samfunnsforskning har nylig gjennomført en kartlegging av det miljøterapeutiske arbeidet i botilbudene. Dette er første gangen de som benytter bo- og støttetilbudet selv er tatt med i en kartlegging. Anbefalingene i rapporten er i tråd med innspill fra frivillige organisasjoner. Jeg vil ta med meg hovedfunnene videre i arbeidet med politikkutvikling på feltet. Jeg har også tatt initiativ til å flytte Kompetanseteamet fra IMDi til Bufdir, for å få en nærmere tilknytting til arbeidet med det nasjonale bo- og støttetilbudet.

Det gjennomføres nå en brukerundersøkelse av ordningen med minoritetsrådgivere på ungdoms- og videregående skoler med høyt antall elever med minoritetsbakgrunn. Resultatene skal foreligge i juni 2015. Før sommeren i fjor lanserte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet mobil applikasjonen #meg, som ungdom skal kunne ha tilgjengelig når de er i fare for eller er bekymret for tvangsekteskap for enkelt å komme i kontakt med noen som kan hjelpe dem.

Justis- og beredskapsdepartementet har hovedansvaret for regelverk og praksis for utlendingssaker som omhandler kjønnslemlestelse og tvangsekteskap som beskyttelsesgrunn. Jeg har derfor innhentet deres innspill for å svare på deler av stortingsrepresentantens spørsmål. Både fare for tvangsekteskap og fare for kjønnslemlestelse er forhold som kan gi grunnlag for beskyttelse (asyl) i Norge. Kjønnslemlestelse er et svært alvorlig overgrep mot jentebarn og kvalifiserer som forfølgelse i flyktningkonvensjonens forstand. Også tvangsekteskap er en alvorlig form for overgrep, og kan anses som forfølgelse. Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) foretar konkrete individuelle vurderinger av hvorvidt anførsler om tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse tilsier at det gis oppholdstillatelse i Norge. Det fremgår av Justis- og beredskapsdepartementets retningslinjer om kjønnsbasert forfølgelse (G-08/2012) at før et asylintervju finner sted, skal det gis informasjon til alle søkere om at kjønnsrelaterte anførsler, herunder anførsler om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, kan gi rett til beskyttelse i Norge. Intervjuet må tilrettelegges slik at «søkeren opplever det som trygt å fremlegge informasjon og eventuell dokumentasjon, og at søkeren er klar over at dette vil behandles konfidensielt».

Tvangsekteskap er også omtalt i UNEs retningslinjer om konvensjonsgrunnen «medlemskap i en spesiell sosial gruppe». UNE har egne retningslinjer om saker der det kan foreligge risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Retningslinjene omhandler bl.a. UNEs utredning av sakene, vurdering av rett til beskyttelse og vurdering av oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Det vises også til Justis- og beredskapsdepartementets retningslinjer om håndtering av utlendingssaker der kjønnslemlestelse er et tema (GI-03/2012).