Marit Arnstad (Sp): I eigedomsskattelova § 3 G er det åpnet for at kommuner kan skrive ut eiendomsskatt på fast eiendom i hele kommunen, men unntatt næringseiendom. Finansdepartementet har lagt til grunn at hytter som inngår i eiers utleienæring ikke kan regnes som næringseiendom selv om virksomheten er regulert til formålet og det drives f.eks. gårdsturisme. Dette slår urimelig ut.
Vil statsråden åpne for en praktisering av reglene slik at en kommune kan skjerme utleieenheter oppsatt på områder som er regulert til spesialområde?
Begrunnelse
Utleieenheter på områder regulert til spesialområder som camping og gårdsturisme er ofte plassert i distriktskommuner der etablering av slik virksomhet kan utgjøre en viktig del av næringsgrunnlaget og både har betydelig kostnad og risiko. Når kommunene velger å innføre eiendomsskatt på en slik måte at næringseiendom skjermes, virker det svært kunstig at slike enheter ikke kan defineres inn under næringseiendom og dermed gi fritak. Områdene er regulert til næringsformål, de kan ikke selges enkeltvis og eieren utnytter enhetene samlet i sin virksomhet. Sagt på en annen måte; dersom dette var bygd som et motell og ikke som enkeltvise hytter, ville man neppe vært i tvil om at det var en næringseiendom. I lovprp. 1 LS (2011-2012) ble formålet med lovalternativet å gi mulighet til å skjerme næringseiendom generelt uten begrensninger på andre eiendomstyper. Det sies også i samme lovprp. at "offentlig regulering av ubebygd areal til næringsformål vil i utgangspunktet være tilstrekkelig til næringsklassifisering".
Et skattesystem er avhengig av å bli oppfattet som noenlunde rettferdig om det skal ha bred samfunnsmessig aksept. Det at denne typen utleieenheter ikke skal kunne ansees som næringseiendom, vil oppfattes som svært urettferdig i og med at det rammer skjevt mellom næringsaktører.