Skriftlig spørsmål fra Sveinung Rotevatn (V) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:131 (2015-2016)
Innlevert: 29.10.2015
Sendt: 29.10.2015
Besvart: 04.11.2015 av klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Sveinung Rotevatn (V)

Spørsmål

Sveinung Rotevatn (V): Vil klima- og miljøministeren ta initiativ til å greie ut korleis Noreg kan bidra til å redusera miljøskade frå bomullsindustrien, til dømes gjennom ei miljøavgift differensiert etter mengda vatn og kjemikaliar som vert nytta i produksjonen?

Begrunnelse

Ifølgje Institute for Sustainable Communication (ISC) er tekstilindustrien ansvarleg for omlag 20 prosent av vassforureininga i verda. Til saman 72 ulike giftige kjemikaliar blir spreidde i naturen som følgje av farging av tekstilar. Bomullsindustrien er den største jordbruksindustrien som ikkje handlar om matproduksjon, og den nyttar store mengder dyrkbar jord og vatn. For å dyrke ein kilo bomull treng ein 20 000 liter vatn. Ein kilo bomull er nok til ei t-skjorte og eit par jeans.

Vi har allereie mangel på reint drikkevatn mange stadar i verda, og problemet veks raskt. Bomullsproduksjon fører også til utslepp til overflatevatn, og utsleppa går ikkje alltid gjennom reinseanlegg. Dermed vert drikkevatn og grunnvatn forureina, og giftige kjemikaliar vert sluppe ut i naturen. Resultatet av utsleppa via vatn, er at organisk liv døyr, og dei giftige elementa kjem inn i matkjeda. Rester av giftige og kreftframkallande sprøytemidlar er funne i drikkevatn over heile India.

Også handsamingen av bomullsfibrane har skadelege effektar. Bleiking skjer ofte med klor, og fargestoffa kan innehalde tungmetallar som koppar og krom. Fargestoffa kan også vere allergiframkallande, eller ha kreftframkallande eller reproduksjonsskadeleg effekt.

Tine Sundtoft (H)

Svar

Tine Sundtoft: Råvareprodusenter og tekstilindustri bruker kjemikalier under fiberframstilling, forbehandling, farging, trykking og etterbehandling av tekstiler. Det er derfor særlig viktig at industrien tar et ansvar for å redusere de negative miljøkonsekvensene av egen virksomhet. Også klesbransjen har en rolle gjennom de produktene de selger og den informasjonen som gis forbrukeren. I tillegg kan bransjen bidra til økt gjenbruk og materialgjenvinning av tekstiler.

Tekstiler omsettes i et globalt marked. Et effektivt virkemiddel er derfor å skjerpe de internasjonale regelverkene for bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier som inngår i produkter som tekstiler. Forbud i EU og globalt hindrer import av produkter med helse- og miljøfarlige kjemikaler, og at bruken av disse kjemikaliene også i tekstiler reduseres. Forbud gir også grunnlag for utvikling av nye løsninger for å unngå helse- og miljøfarlige kjemikalier.

En avgift anses ikke egnet til å løse det store problemet dette er internasjonalt. Norge har derfor valgt å legge vekt på å redusere bruken av de farlige kjemikaliene gjennom internasjonale og regionale kjemikalieregelverk.

Norge spiller en aktiv rolle i det internasjonale arbeidet for å regulere helse- og miljøfarlige kjemikalier. Norge har også innført et særnasjonalt forbud mot bruk av miljøgiften PFOA i forbrukerprodukter slik som tekstiler.

Jeg vil også opplyse om at det er utarbeidet en Nordisk handlingsplan for en bæredyktig mote- og tekstilbransje. Handlingsplanen skal være en plattform for felles utdanningstiltak for design fra bærekraftige tekstiler, styrket nordisk innflytelse i EUs kjemikalieregulering, frivillige bransjeavtaler om bærekraftig tekstilproduksjon, samarbeid og veiledning om grønne innkjøp, økt tilbudet av miljømerkede produkter, og arbeid med markedet for gjenbruk.