Skriftlig spørsmål fra Ove Trellevik (H) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:260 (2015-2016)
Innlevert: 26.11.2015
Sendt: 26.11.2015
Besvart: 01.12.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Ove Trellevik (H)

Spørsmål

Ove Trellevik (H): Hvordan vurderes statsråden behovet for et lovendringsforslag for å kunne gi oppreisningserstatning i de saker der en uavhengig granskning påviser alvorlige mangler ved staten sine tjenestemenn og kvinner sin utførelse av sitt arbeid, og når kan en proposisjon fremmes for Stortinget?

Begrunnelse

De fleste kjenner "Monika saken" der en 8 år gammel jente ble funnet drept. Jeg viser således kun til Statsrådens skriv datert 24.09.2015 ref. 15/4252 - ANY, og de brev i saken som er grunnlaget for Statsrådens skriv.

Moren til Monika har nå som kjent søkt alle tilgjengelige måter å fremme et oppreisningskrav på. Konkret er eneste løsning nå å gå til søksmål mot de tjenestemenn og kvinner som har utvist uaktsomhet i sin tjeneste overfor moren. En rettsak mot de polititjenestemenn og kvinner som har utført sin tjeneste svært klanderverdig er ikke nødvendigvis ønskelig.

Det er en rekke forhold som tilsier at det er utvist grov uaktsomhet og jeg viser her til rapporten fra Riksadvokaten i saken fremlagt 09.02.2015. Politimesteren i Hordaland har innrømmet at moren har vært utsatt for ekstrem merbelastning som følge av feil begått av politidistriktet og enkeltpersoner.

En slik sak burde hjemlet erstatning, en oppreisningserstatning etter Skadeerstatningsloven § 2-1, men det gjør det som kjent ikke. Slik regelverket er, kan politiet med forsett utvise grov uaktsomhet i sin tjeneste uten at det medfører erstatningsplikt for Staten. Virkningen av at regelverket ikke hjemler erstatning er i strid med folks rettsfølelse. Staten burde i denne saken hatt mulighet til å imøtekomme kravstiller, både for kanskje å unngå rettsak om det er ønskelig mot sine tilsatte, men også for å vise at en "tar ansvar" overfor offeret, som i dette tilfellet er moren.

Avslutningsvis i nevnte brev skriver Statsråden at en vil ta med advokat Nilsen sine synspunkter i det videre arbeidet med utviklingen av det aktuelle rettsområdet.

Etter min oppfatning er tiden moden for en endring av regelverket. Det kan også tenkes at det er flere saker som representerer brudd på menneskerettighetene grunnet manglende erstatningsordning. Norge setter menneskeretter høyt og vi må sikre oss et regelverk som ligger godt innenfor.

Fra Politidirektoratet blir det vist til Rt-2013-805 hvor Høyesterett mener en lovendring må til for å få på plass den nødvendige lovendringen som skal til for å kunne tilkjenne oppreisningserstatning i et slikt tilfelle.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Den saken som ligger til grunn for representantens spørsmål, er den såkalte «Monika-saken». Dette er en meget spesiell sak som åpenbart har vært en stor belastning for de pårørende. Forholdene som ligger til grunn for den foretaksstraff Hordaland politidistrikt er ilagt og har vedtatt, er svært beklagelige.

På bakgrunn av de feilene som ble begått under etterforskningen hos Hordaland politidistrikt, fremmet Monikas mor krav mot staten ved Politidirektoratet om oppreisningserstatning. Ordningen med oppreisningserstatning i skadeserstatningsloven § 3-5 innebærer at det kan idømmes erstatning for «skade av ikke-økonomisk art» ved skade på person og for noen alvorlige krenkelser som nærmere definert i skadeserstatningsloven § 3-3. Som skade av ikke-økonomisk art regnes også psykisk skade. Skadeserstatningsloven § 3-5 forutsetter personlig skyld hos skadevolderen og viser til «den som» har handlet forsettlig eller uaktsomt. Etter de ulovfestede reglene om organansvar kan juridiske personer identifiseres med skadevolder og pålegges å betale oppreisningserstatning etter § 3-5. For staten har imidlertid organansvaret og identifikasjonen en grense, som antas å gå ved de øverste styringsorganene. Et politidistrikt faller dermed utenfor. I Monika-saken foreligger det derfor ikke ansvarsgrunnlag for staten for kravet om oppreisningserstatning.

Reglene om oppreisningserstatning er positivrettslige i den forstand at domstolene ikke kan tilkjenne oppreisningserstatning utenfor de lovregulerte tilfellene.

Spørsmålet fra representanten gjelder oppreisningsansvar for staten i tilfeller hvor tjenestemenn har utført arbeid med alvorlige mangler. Det må antas at det kun vil være i helt spesielle tilfeller at personer blir påført skade i form av psykiske lidelser som følge av tjenestemenns mangelfulle utførelse av tjenesten. Innføring av en generell regel om oppreisningsansvar for staten i slike tilfeller vil innebære vanskelige avgrensnings- og bevisspørsmål. Dette gjelder særlig kravet om årsakssammenheng mellom skaden og den skadevoldende handlingen. Det vil generelt kunne være vanskelig å avklare spørsmålet om årsakssammenheng blant annet fordi det gjerne ikke vil være mulig å slå fast om den psykiske skaden alene skyldes det underliggende forholdet i saken, for eksempel der skadelidte er fornærmet i en voldtektssak, eller om den psykiske skaden er vesentlig forsterket av en tjenestemanns mangelfulle håndtering av saken.

Monika-saken er en veldig spesiell sak. Det er ikke gitt at den egner seg som grunnlag for generell lovgivning.

Selv om spørsmålet om lovendringer som nevnt byr på vanskelige avveininger, vil jeg ta med meg representantens synspunkter ved den videre vurderingen av mulige lovendringsbehov på området. Jeg kan ikke nå love noen lovproposisjon om dette.

Jeg peker avslutningsvis på at en annen generell erstatningsordning som kan dekke ikke-økonomisk tap, er Stortingets rettferdsvederlagsordning. Etter denne ordningen kan enkeltpersoner søke om en skjønnsmessig kompensasjon fra staten når vedkommende har kommet særlig uheldig ut, og er påført skade eller ulempe som ikke dekkes etter alminnelige erstatningsregler eller av andre ordninger. Sakene avgjøres av Stortingets utvalg for rettferdsvederlag. Statens sivilrettsforvaltning er sekretariat for utvalget. Så vidt jeg har forstått, vil det i Monika-saken være adgang til å komme tilbake til spørsmålet om rettferdsvederlag etter at den pågående straffesaken er endelig avsluttet.