Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:747 (2015-2016)
Innlevert: 14.03.2016
Sendt: 14.03.2016
Besvart: 29.03.2016 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Vil statsråden, i asylsaker der tilbud om nødvendig medisinsk behandling til barn blir trukket tilbake eller ikke gitt, sørge for at avgjørelsen forankres hos sykehusledelsen, er korrekte, dokumenterte og vurdert av kvalifisert tredjepart, og mener statsråden at det er legitimt å ta innvandringspolitiske hensyn i valg av hvilke helsehjelp som skal gis?

Begrunnelse

I Tidsskrift for Den norske legeforening (februar 2016) omtales en sak om en gutt med analatresi som ble født på et norsk sykehus.

Det heter at gutten ved regionsykehuset ble operert med en kolostomi som tarmavlastning: "Legenes intensjon om å tilby rekonstruksjon av analkanalen fremkommer i epikrisen ( ) og ( ) elektroniske pasientjournal. Dagen etter fikk foreldrene beskjed fra avdelingen at den planlagte operasjonen var avlyst. De hadde fått avslag på søknaden om beskyttelse fra Utlendingsnemnda (UNE). I sykejournalen blir det vist til dette som forklaring ( )." Guttens asylsøknad skal ikke ha vært avklart før måneder senere.

Videre oppgis det at UNE to måneder etter den første kirurgiske behandlingen tok kontakt med sykehuset og ba om en oppdatering på guttens medisinske tilstand. Det oppgis at sykehuset i sitt svar skrev at den midlertidige behandlingsløsningen med kolostomi like godt kan være permanent – videre at gutten ganske sikkert vil få tilbud om rekonstruktiv kirurgi i Ungarn, som var returlandet etter Dublin-avtalen. På dette grunnlag skal UNE ha fattet det endelige avslaget på guttens søknad om opphold i Norge.

Privatpersoner som engasjerte seg på vegne av familien i Norge lyktes ikke i å få omgjort avslaget. De oppgir at de oversatte barnets helseopplysninger og tok kontakt med Helsingforskomiteen i Ungarn som bekreftet at myndighetene ikke hadde fått noen helseopplysninger om barnet. Med bistand fra Helsingforskomiteen skal de ha forsøkt å få gutten operert i Ungarn, men mislyktes. Som årsak til dette oppgir de at uten innvilget søknad om beskyttelsesstatus har barn ingen rettigheter til nødvendig behandling i Ungarn.

Familien skal ha klart å komme seg til Tyskland der gutten ble operert med rekonstruksjon av analkanalen og lukking av den utlagte tarmen, og det ble gjort avtale om medisinsk oppfølging. Den tyske stat skal ha dekket de medisinske kostnadene og på grunnlag av de tyske legenes vurderinger, hittil utsatt behandlingen av guttens, og dermed familiens, søknad om beskyttelse.

I Helse- og omsorgsdepartementets rundskriv nr. 1?–?5/2011 står det (1):

«For øvrig har barn fulle rettigheter til helsehjelp, med mindre hensynet til barnet selv tilsier at helsehjelp ikke skal ytes. Dette vil være en faglig vurdering, og vil for eksempel kunne være tilfeller der helsepersonellet har sikker kunnskap om at barnet snart skal forlate landet, og det vil være uforsvarlig å starte en behandling som ikke kan sluttføres.»

Denne saken gir grunn til bekymring over praksis i situasjoner der medisinske hensyn kommer i konflikt med hensynet til innvandringsregulering. Det er viktig at muligheten for tilfeldige og tvilsomme faglig forankrede avgjørelser er så liten som mulig.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket er regulert i forskrift 16. desember 2011 nr. 1255. Barns rettigheter er regulert i forskriften § 4. Etter denne bestemmelsen har barn uten fast opphold i landet, herunder barn uten lovlig opphold, tilnærmet fulle rettigheter til helsehjelp, uavhengig av oppholdsgrunnlag eller oppholdets lengde. Regjeringen er opptatt av at alle barn som oppholder seg i Norge, som hovedregel skal ha rett til nødvendig helsehjelp, både fra kommunen og spesialisthelsetjenesten. Barns beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingene. Her har vi forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.

Det gjelder etter forskriften enkelte unntak fra hovedregelen om at barn har fulle rettigheter til helsehjelp, blant annet der "hensynet til barnet tilsier at hjelpen ikke skal ytes". Spørsmål om det skal gis helsehjelp til barnet, må bero på en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig for det enkelte helsepersonell å vurdere dette, men avveiningen kan ikke detaljstyres i forskrift eller rundskriv. Jeg vil understreke at helsepersonellet i den enkelte sak ikke skal ta innvandringsregulerende hensyn, men at deres avveining må bero på en medisinskfaglig vurdering. Ett moment i denne vurderingen kan være at det vil være uforsvarlig å starte en behandling som ikke kan sluttføres, slik det framgår av det rundskrivet stortingsrepresentant Kjersti Toppe har vist til.

Når det gjelder spørsmålet om jeg vil sørge for at avgjørelsen er vurdert av kvalifisert tredjepart, viser jeg til helsepersonelloven § 4, som regulerer forsvarlighetskrav. Her framgår det at helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner og innhente bistand der dette er nødvendig og mulig. Det er også presisert i denne bestemmelsen at dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Som kjent har Statens helsetilsyn det overordnede faglige tilsynet med helse- og omsorgstjenesten, både når det gjelder det enkelte helsepersonell og når det gjelder virksomheter i helse- og omsorgstjenesten. Fylkesmannen fører tilsyn med helsepersonell og virksomheter i fylket, jf. helsetilsynsloven.

Når det gjelder spørsmål om forankring hos sykehusledelsen, viser jeg til rundskriv I-2/2013 om lederansvaret i sykehus. Hensikten med dette rundskrivet er særlig å tydeliggjøre ansvaret ledere på alle nivåer har for den helsefaglige virksomheten i sykehuset. Her framgår det blant annet at det er ledelsens ansvar å sørge for at alle deler av virksomheten er rettet inn mot å ivareta god pasientbehandling, og at det er avgjørende at ledere på alle nivåer - fra førstelinjeleder til øverste leder - tar dette ansvaret.

Dokumentasjonsplikt er regulert i helsepersonelloven kapittel 8. Her framgår det at den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger i en journal for den enkelte pasient, jf. § 39. Krav til journalens innhold m.m. er nærmere regulert i loven § 40 og i forskrift om pasientjournal.