Bård Vegar Solhjell (SV): I den strategiske partnerskapsavtalen mellom Afghanistan og Norge fra 2013, har Norge forpliktet seg til å være en langsiktig utviklingspartner for Afghanistan. Norge har gitt tilsagn om å bidra med 750 millioner kroner årlig ut 2017.
Kan regjeringen bekrefte at den vil bidra med minst 750 millioner kroner i 2016, og hvordan vil dette fordeles mellom de ulike kanalene for bistand?
Begrunnelse
I sin utenrikspolitiske redegjørelse i Stortinget 1. mars 2016 fastholder utenriksministeren at Afghanistan, som sårbar stat, skal prioriteres. Det er likevel uttrykt bekymring fra sivilt samfunn rundt at de faktiske bevilgninger reduseres. Det er foreløpig ikke klargjort fra UDs side hvor mye som skal kuttes eller hvordan bevilgningene tenkes fordelt mellom ulike bistandskanaler.
Norge har betalt dyrt for innsatsen i Afghanistan, både i kroner og menneskeliv. Samtidig har Norges innsats satt sitt preg på Afghanistan. Det internasjonale samfunnet stod lenge samlet om innsatsen i Afghanistan. Sammen begikk man feil, men sammen ble også noe gjort rett. I samarbeid med afghanske myndigheter og organisasjoner er det positive resultater innen helsevesenet, skolevesenet og når det gjelder kvinners stilling. Under giverlandkonferansen i Tokyo i 2012 var Norge med på reorganiseringen av den internasjonale bistanden til Afghanistan. Tokyo-rammeverket innebar forpliktelser om å fortsette støtten til Afghanistan. I 2013 ble den bilaterale avtalen mellom Norge og Afghanistan inngått. Norge holdt i november 2014 en stor kvinnekonferanse om kvinners rettigheter i Afghanistan. Signalene fra statsministeren om fortsatt innsats i Afghanistan var klare, og disse ble gjentatt under giverlandkonferansen i London i etterkant.
Nå hersker en bekymring rundt at resultatene kan forvitre. Siden innsettelsen av den nåværende regjeringen høsten 2014 har sikkerhetssituasjonen forverret seg betraktelig. Regjeringen halter, noen mener at man er langt forbi regjeringskrise. Manglende handlekraft, forverret sikkerhet og økende fattigdom betyr færre muligheter for landets unge befolkning. Rundt 60 prosent er under 30 år. Det gir grunnlag for flukt og migrasjon. Følelsen av håpløshet har økt og er i mange områder av landet altomfattende.