Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til forsvarsministeren

Dokument nr. 15:1044 (2015-2016)
Innlevert: 04.05.2016
Sendt: 04.05.2016
Besvart: 12.05.2016 av forsvarsminister Ine Eriksen Søreide

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Hvordan vurderer statsråden forskerfriheten i Forsvarets virksomheter, og støtter statsråden forsvarssjefens instruksjon av den faglige staben ved Hjemmefrontmuseet?

Begrunnelse

Forskerforum.no omtalte 29. april Norges hjemmefrontmuseums utstilling om sentraleuropeiske konsentrasjonsleire under den andre verdenskrig. Av artikkelen fremgår det at den polske ambassadøren i Norge har bedt museet, som er eid av Forsvaret, om å endre enkelte av tekstene som inngår i utstillingen. Ambassadøren mente presentasjonen av tyske utryddingsleire i Europa kan villede publikum til å tro at leirene var polske, noe Hjemmefrontmuseet avviste på faglig grunnlag. Den polske ambassadøren skrev så direkte til forsvarssjefen, som i følge Forskerforum.no svarte at han ville instruere museet om å endre tekstene.
Henvendelsen fra den polske ambassadøren føyer seg inn i et mønster hvor polske myndigheter ved gjentatte anledninger har forsøkt å påvirke hvordan den polske krigshistorien omtales, også i utlandet. Polen har blant annet klaget Trønderavisa inn for Pressens faglige utvalg (PFU) for å ha brukt begrepet «polske konsentrasjonsleire» i en filmanmeldelse, et begrep regjeringspartiet Lov- og rettferdighetspartiet tidligere har forsøkt å forby.
Til tross for at den aktuelle saken ved Hjemmefrontmuseet kan fremstå som et uskyldig ønske fra Polens side om en mindre presisering i et skriftlig materiale, er det nødvendig å se henvendelsen fra ambassaden i lys av Polens generelle politikk for omtale av 2. verdenskrig. Videre er det, uavhengig av den aktuelle saken, viktig å understreke at ytringsfriheten, den akademiske friheten og museers faglige uavhengighet skal være absolutt i Norge.
At forsvarssjefen instruerer museet til å endre tekster som er vurdert til å være korrekte av den faglige ledelsen ved museet, er et klart brudd på prinsippet om «armlengdes avstand», som er nedfelt som grunnprinsipp i hele kulturfeltet og i akademia. Dette prinsippet betyr i klartekst at en eier eller styresmakt ikke skal detaljstyre eller uttrykke meninger om formidlingen ved virksomhetene.

Ine Eriksen Søreide (H)

Svar

Ine Eriksen Søreide: Jeg viser til brev fra Stortingets president av 4. mai 2016, med spørsmål fra representanten Trine Skei Grande om hvordan statsråden vurderer forskerfriheten i Forsvarets virksomheter, og om hvorvidt statsråden støtter forsvarssjefens instruksjon av den faglige staben ved Hjemmefrontmuseet. Forsvarssektoren har mange virksomheter hvor forskning er en hoved-, eller delaktivitet, og jeg vurderer forskningsfriheten i alle disse virksomhetene til å være stor. Seks av forsvars-sektorens forskningsvirksomheter er høyskoler. De omfattes delvis av universitets- og høyskoleloven, og er sikret faglig frihet etter lovens kapittel 1, slik Stortinget har bestemt. At dette etterleves bør den siste tidens forsvarsdiskurs være et synlig eksempel på, hvor ansatte ved flere av høyskolene har kommet med innspill i debatten som ikke alltid har støttet regjeringens politikk. Den største forskningsaktøren i sektoren er Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), der ca. 80 % av sektorens FoU-midler benyttes. Som forskningsinstitutt er FFI ikke gitt den faglige friheten ved lov som høyskolene er gitt, siden hovedtyngden av forskningen skjer innen anvendt forskning. Samtidig er basisfinansieringen relativt sett nokså høy; 21 % i 2015. En så betydelig basisfinansiering gir FFI stor forskningsfrihet. Gjennom finansieringen gis FFI frihet til å balansere fri, uavhengig og kreativ forskning med det å gi bidrag til konkret problemløsning. I St. meld. nr. 55 (1992-93) ble FFIs organisasjonsform vurdert. Et hovedargument for valg av organisasjonsformen var viktigheten av selvstendighet og frihet. FFI er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, herunder eget styre og egne vedtekter. Det gir frihet overfor en statsråds eventuelle ønske om detaljstyring av forskningen. I tillegg er det viktig å ivareta FFIs uavhengige rådgiverrolle overfor politisk og militær ledelse. En slik rådgiverrolle er bare troverdig dersom FFI både er og oppfattes av samfunnet for øvrig som et uavhengig institutt. Foruten høyskolene og FFI er det også andre virksomheter i sektoren hvor det er krav til, og behov for forskningsfaglig frihet. En av disse er Hjemmefrontmuseet. I Forsvaret er det utøvende ansvaret for Forsvarets museer lagt til Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon (FAKT). Museene, herunder Norges Hjemmefrontmuseum, er viktige bidrag i utviklingen av profesjonskulturen i Forsvaret. I Hjemmefrontmuseet blir historien dokumentert og presentert etter museumsfaglige kriterier, og dyktige forskere og andre ansatte er satt til å forvalte historien objektivt og profesjonelt. Ytringsfriheten, den akademiske frihet og museers faglige uavhengighet blir tatt hensyn til. Når det gjelder den aktuelle saken om Hjemmefrontmuseet og spørsmålsstillerens bekymring om at ytringsfriheten, den akademiske friheten og museers faglige uavhengighet kanskje ikke er absolutt i Forsvaret, så kan jeg berolige med at Norges Hjemmefrontmuseum på ingen måte er blitt instruert til å endre utstillingen. I likhet med norske museer generelt er Forsvaret og Forsvarets museer opptatt av at historien som formidles må være basert på fakta med nødvendig grad av presisjon. Dersom man gjennom forskning eller gjennom tidligere ukjente kilder får ny kunnskap er det derfor ikke uvanlig at en utstilling må justeres. La meg likevel presisere; det er ikke det som har skjedd i denne saken. Utstillingen på Hjemmefrontmuseet ble åpnet for publikum til frigjøringsjubileet etter 2. verdenskrig i 1970. Totalt har snart 4 millioner mennesker besøkt museet, inkludert en lang rekke statsoverhoder og delegasjoner. Siden åpningen har Norges Hjemmefrontmuseum ikke tidligere mottatt indikasjoner på at noe av teksten i utstillingen kunne oppleves som misvisende. Under 2. verdenskrig fantes det som kjent konsentrasjonsleirer over store deler av det tyskokkuperte Europa. I utstillingene ved Norges Hjemmefrontmuseum benyttes begrepet «konsentrasjonsleir», med stedsangivelse, om naziregimets leirsystem i de okkuperte områdene. At den generelle kunnskap blant publikum om denne viktige perioden blir mindre, er likevel et forhold som blir tatt på største alvor. Det var dette den polske ambassadøren tok opp med forsvarssjefen, og som forsvarssjefen ba sjefen for FAKT vurdere i samarbeid med Hjemmefrontmuseet. Hjemmefrontmuseet er derfor i ferd med å ta nødvendige skritt for å øke presisjonsnivået i teksten som ledsager utstillingen, for dermed å presisere at utstillingen viser tyske installasjoner også på okkupert territorium. Det understrekes at denne konklusjonen ikke kom etter instruks fra forsvarssjefen, men etter en samtale og påfølgende enighet mellom direktøren for Forsvarsmuseet, leder for Norges Hjemmefrontmuseum, og sjefen for FAKT. Forsvarssjefen erkjenner at brevet fra ham til den polske ambassadøren inneholder noen formuleringer som kan etterlate et uriktig inntrykk. Formuleringene i brevet gjengir dessverre ikke på en god måte den prosessen som faktisk har funnet sted. Jeg legger til grunn at forsvarssjefen i fremtiden er bevisst på å kommunisere på en slik måte at det ikke stilles spørsmålstegn ved ytringsfriheten, akademisk frihet og faglige uavhengighet. Dette er verdier som står sterkt i Norge, og som skal holdes i hevd, også i forsvarssektoren.