Heidi Greni (Sp): Politiet, helsetjenesten og brann- og redningstjenesten har utviklet en nasjonal prosedyre for samvirke ved pågående livstruende vold (PLIVO). I flere tilfeller i senere tid har brann- og redningstjenesten måtte gripe inn i volds- og ulykkessituasjoner fordi politiet ikke ankommer åstedet. Dette gir utfordringer som branntjenesten ikke er trenet for og kommunene uforutsette kostnader.
Hvordan er kommunene trukket inn i utviklingen av PLIVO og hvilket ansvar har kommunen for utfall av aksjoner?
Begrunnelse
Nasjonal prosedyre for nødetatenes samvirke ved pågående livstruende vold (PLIVO) er utviklet i et samarbeid mellom politiet (POD), helsetjenesten(Hdir) og brann- og redningstjenesten (DSB), og er godkjent av direktørene fra henholdsvis Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. I et brev til landets brann- og redningsvesen heter det at "DSB forventer at det legges til rette for at innsatspersonell og personell på 110-sentralene blir satt i stad til å skaffe seg grunnleggende kjennskap til prosedyren og tilpasser den til gode rutiner gjennom lokalt planverk."
Det er positivt at nødetatene samarbeid i akutte situasjoner knyttet til ulykker og voldsutøvelse. Dette må skje innenfor rammer hvor hver av etatene har beredskap til å løse sine primæroppgaver. Vi har den senere tid sett mange tilfeller hvor brannvesenet er først på åstedet og må gå inn i situasjoner som skulle vært løst med politifaglig myndighet. Dette er uheldig.
Brann- og redningstjenesten er en kommunal oppgave. Det er vanskelig å finne dokumentasjon på at kommunal sektor, f.eks. gjennom KS, har vært involvert i utviklingen av PLIVO. Det synes også som om DSBs henvendelser ikke går til kommunene, men direkte til brann- og redningsvesenet. Jeg mener derfor det er behov for at statsråden redegjør for kommunenes medvirkning og ansvar i samvirket mellom nødetatene.