Ingvild Kjerkol (A): For å sikre pasientsikkerheten og en reell nasjonal spesialistutdanning for leger, der økonomiske driftshensyn er styrende for hvilke utdanningstilbud som tilbys, vil helse- og omsorgsdepartementet forskriftsfeste at kurs og læringsaktiviteter skal være obligatoriske ved utformingen av ny spesialiststruktur?
Begrunnelse
Ny spesialistutdanning for leger trådte i kraft 1. september 2017. Turnustjenesten er avviklet, og i stedet starter legene nå direkte i sin spesialistutdanning, i form av en felles første del for alle spesialiseringsløp, kalt LIS 1. Fra 1. mars 2019, igangsettes LIS 2 og LIS 3, som erstatter dagens spesialistutdannelse.
Tidligere måtte leger i spesialisering gjennomgå nasjonale, obligatoriske aktiviteter for å kunne bli spesialist. Slik er det ikke lenger. Disse obligatoriske aktivitetene skal erstattes med en generell minimumstid på 6,5 år for alle spesialiteter og forskriftsfestede læringsmål for hver spesialitet. Læringsmålene følges kun av anbefalte læringsaktiviteter som sier noe om hvordan et læringsmål skal oppnås.
Omleggingen kan ha flere konsekvenser.
Dagens nasjonale obligatoriske kurs har flere funksjoner. Det sikrer utdannelsen av nasjonale, og ikke regionale spesialister, og det fungerer som en faglig møteplass for utdanningskandidater. Ved å fjerne obligatoriske nasjonale kurs og læringsaktiviteter risikerer man at økonomi kan bli styrende for hvilken læringsaktivitet som tilbys. I en presset økonomisk situasjon, der drift trumfer utdanning, vil vi risikere at læringsaktiviteten som tilbys er forskjellig, og ikke likeverdig mellom regionene. Det kan føre til ulikhet mellom sykehus og i ytterste konsekvens svekke pasientsikkerheten.
I tillegg er det et faktum at det er forskjell på sykehus. Noen har mange pasienter, andre har få. Noen sykehus utfører bare planlagt kirurgi og andre mest akuttkirurgi. Ved bortfall av obligatoriske læringsaktiviteter, kan konsekvensen bli at avdelinger med tynt pasientgrunnlag eller ensartede pasientgrupper, vil gå god for LIS-legens ferdigheter før denne har tilstrekkelig kompetanse. Så lenge denne spesialisten, med en snever kompetanse, og en proforma breddekompetanse, fortsetter å jobbe ved samme sykehus, er ikke dette nødvendigvis et stort problem. Hvis denne spesialisten derimot velger å bytte jobb til et annet type sykehus, kan en snever spesialistutdanning udiskutabelt være en risiko for pasientsikkerheten.
Det er svært viktig at alle sykehus utdanner reelle spesialister som kan arbeide selvstendig og tre inn i en selvstendig overlegesituasjon.
Representanten har videre fått innspill om at prosessen med å utforme læringsmålene har vært preget av endrede premisser underveis.
Det er bekymringsverdig for vår felles helsetjeneste, som skal gi pasienter et faglig trygt og likeverdig tilbud over hele landet, at leger kompetanse nå står i fare for ikke å sikres i tilstrekkelig grad.