Skriftlig spørsmål fra Ingvild Kjerkol (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:584 (2017-2018)
Innlevert: 18.12.2017
Sendt: 18.12.2017
Besvart: 18.12.2017 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Ingvild Kjerkol (A)

Spørsmål

Ingvild Kjerkol (A): For å sikre pasientsikkerheten og en reell nasjonal spesialistutdanning for leger, der økonomiske driftshensyn er styrende for hvilke utdanningstilbud som tilbys, vil helse- og omsorgsdepartementet forskriftsfeste at kurs og læringsaktiviteter skal være obligatoriske ved utformingen av ny spesialiststruktur?

Begrunnelse

Ny spesialistutdanning for leger trådte i kraft 1. september 2017. Turnustjenesten er avviklet, og i stedet starter legene nå direkte i sin spesialistutdanning, i form av en felles første del for alle spesialiseringsløp, kalt LIS 1. Fra 1. mars 2019, igangsettes LIS 2 og LIS 3, som erstatter dagens spesialistutdannelse.
Tidligere måtte leger i spesialisering gjennomgå nasjonale, obligatoriske aktiviteter for å kunne bli spesialist. Slik er det ikke lenger. Disse obligatoriske aktivitetene skal erstattes med en generell minimumstid på 6,5 år for alle spesialiteter og forskriftsfestede læringsmål for hver spesialitet. Læringsmålene følges kun av anbefalte læringsaktiviteter som sier noe om hvordan et læringsmål skal oppnås.
Omleggingen kan ha flere konsekvenser.
Dagens nasjonale obligatoriske kurs har flere funksjoner. Det sikrer utdannelsen av nasjonale, og ikke regionale spesialister, og det fungerer som en faglig møteplass for utdanningskandidater. Ved å fjerne obligatoriske nasjonale kurs og læringsaktiviteter risikerer man at økonomi kan bli styrende for hvilken læringsaktivitet som tilbys. I en presset økonomisk situasjon, der drift trumfer utdanning, vil vi risikere at læringsaktiviteten som tilbys er forskjellig, og ikke likeverdig mellom regionene. Det kan føre til ulikhet mellom sykehus og i ytterste konsekvens svekke pasientsikkerheten.
I tillegg er det et faktum at det er forskjell på sykehus. Noen har mange pasienter, andre har få. Noen sykehus utfører bare planlagt kirurgi og andre mest akuttkirurgi. Ved bortfall av obligatoriske læringsaktiviteter, kan konsekvensen bli at avdelinger med tynt pasientgrunnlag eller ensartede pasientgrupper, vil gå god for LIS-legens ferdigheter før denne har tilstrekkelig kompetanse. Så lenge denne spesialisten, med en snever kompetanse, og en proforma breddekompetanse, fortsetter å jobbe ved samme sykehus, er ikke dette nødvendigvis et stort problem. Hvis denne spesialisten derimot velger å bytte jobb til et annet type sykehus, kan en snever spesialistutdanning udiskutabelt være en risiko for pasientsikkerheten.
Det er svært viktig at alle sykehus utdanner reelle spesialister som kan arbeide selvstendig og tre inn i en selvstendig overlegesituasjon.
Representanten har videre fått innspill om at prosessen med å utforme læringsmålene har vært preget av endrede premisser underveis.
Det er bekymringsverdig for vår felles helsetjeneste, som skal gi pasienter et faglig trygt og likeverdig tilbud over hele landet, at leger kompetanse nå står i fare for ikke å sikres i tilstrekkelig grad.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Det er sammenheng mellom kvaliteten i spesialistutdanningen og behandlingskvalitet og pasientsikkerhet. Utdanningen må være fleksibel nok til å ta opp i seg endringer i den medisinsk-teknologiske utviklingen og i pasientenes og helsetjenestenes behov. Med dette utgangspunktet har det vært en mangeårig prosess der alle berørte aktører har vært involvert for å legge om legenes spesialistutdanning. Målene og hovedelementene har vært lagt fram for Stortinget i de senere års budsjettproposisjoner og i Nasjonal helse- og sykehusplan.
Ett viktig element i den nye ordningen er å legge større vekt på læringsmål i stedet for krav til tjenestetid og prosedyrer, større vekt på varierte læringsformer som for eksempel e-læring og simulatortrening, og større vekt på veiledning og vurdering. Det er gjort for å vektlegge hva leger i spesialisering (LIS) faktisk kan og har av medisinsk kunnskap og ferdigheter fremfor å telle avlagte kurs, antall gjennomførte prosedyrer etc.
Det er først og fremst de forskriftsfestede læringsmålene som skal fastsette det felles nasjonale innholdet i de ulike spesialitetene. Læringsmålene skal bygge på oppdatert medisinsk kunnskap og beste praksis og må vurderes løpende med hensyn til relevans og kvalitet.
Pedagogiske metoder er i stadig utvikling, også innenfor medisinsk utdanning.
Å forskriftsfeste bestemte læringsaktiviteter for å oppnå læringsmål, vil derfor kunne hindre fleksibilitet i innlæringsprosessen. Helsedirektoratet kan uansett anbefale spesifikke læringsaktiviteter, f. eks kurs, når det anses hensiktsmessig.
Representanten er bekymret for om leger i spesialisering som er tilknyttet ulike avdelinger med et avgrenset behandlingstilbud vil kunne oppnå de fastsatte læringsmålene.
Den nye ordningen for spesialistutdanning i spesialisthelsetjenesten legger opp til at dette ikke skal skje. Helseforetaket skal utarbeide en plan for hver av spesialitetene det søkes godkjenning for. Planene skal blant annet inneholde opplysninger om hvilke læringsmål virksomheten kan oppfylle, hvilke læringsarenaer (avdelinger, seksjoner) innenfor helseforetaket som kan tilby de ulike læringsmålene, og hvilke læringsmål som kan tilbys ved andre virksomheter gjennom avtaler. Planen skal legges til grunn ved søknad om godkjenning som utdanningsvirksomhet for den enkelte spesialitet.
Overfor den enkelte lege i spesialisering skal utdanningsvirksomheten legge til rette for at legen skal kunne oppnå læringsmålene, og det skal utarbeides en individuell utdanningsplan. Alle læringsmålene skal vurderes oppnådd av veileder, som for utdanningens andre og tredje del skal være spesialist i faget, og av minst en av de som har gitt supervisjon. Dette skal sikre at LIS har tilegnet seg den kunnskap og de ferdigheter som læringsmålet krever.
Jeg er enig i at kvalitet og pasientsikkerhet er det sentrale for spesialistutdanningen. Den nye ordningen er innrettet for å ivareta dette.