Svar
Bent Høie: Det vises for øvrig til spørsmål nr. 654 fra stortingsrepresentant Karin Andersen om samme tema. På grunn av relativt likelydende spørsmål om samme tema har jeg valgt å gi samme, utfyllende svar til begge representanter.
Abortraten i Norge er i dag på et historisk lavt nivå og har vært jevnt fallende siden 2008. Det er en svært gledelig utvikling. Selv om abortraten er fallende er det fortsatt geografiske sosiale ulikheter, og behov for en vedvarende innsats for å nå alle. Tilpasset informasjon og tilgang på trygg og lett tilgjengelig prevensjon er en av flere nøkkelfaktorer for å forebygge uønskede svangerskap.
Regjeringen la i desember 2016 fram en ny samlet strategi for seksuell helse. For 2018 er det gjennom midler til gratis kondomer (0kondomordnlngen), tilskuddsmidler til gjennomføring av strategi for seksuell helse og øremerkede midler til Amathea satt av nær 88 millioner til å styrke befolkningens seksuelle helse. Dette er midler som blant annet går til informasjon, prevensjonsveiledning, innsetting av prevensjon og lavterskeltilbud i regi av sivilsamfunnsaktører og kommuner. Både tilskuddsmidlene på seksuell helse og Amathea har seksuelle- og etniske minoriteter som særskilte målgrupper for sitt arbeid. Helsedirektoratet har det løpende ansvaret for tildeling av disse tilskuddsmidlene og oppfølgingen av strategi for seksuell helse, og jeg er kjent med at utbyggingen av tilbudet til sårbare grupper er blant temaer som følges opp i dialog med Oslo kommune.
Jeg vil også nevne at regjeringen har sørget for at jordmødre og helsesøstre fra 1. januar 2016 har hatt rekvireringsrett på alle typer prevensjon til alle kvinner over 16 år, uavhengig av arbeidssted. Dette, samt at mange helsesøstre og jordmødre har tilegnet seg nødvendig kompetanse i å sette inn p-stav og spiral, har dramatisk økt antallet helsepersonell som kan tilby lett tilgjengelig langtidsvirkende prevensjon, og gir kommunene større fleksibilitet i utformingen av sitt tilbud. I budsjettforliket ble det satt av ytterligere 20 mill. kroner øremerket jordmortjenester i kommunene, slik at den samlede bevilgningen til forebyggende helsetjenester i kommunen er 330 mill. kroner. Sammen med en mangeårig satsning på helsestasjons- og skolehelsetjenesten, hvor tjenesten til nå er styrket med til sammen 1 mrd. kroner bidrar dette til et bedre lavterskel helsetilbud for alle kvinner, som er tilgjengelige nært bosted, og som kan gi en helhetlig oppfølging av kvinnen og hennes familie.
Som stortingsrepresentanten er klar over hadde Oslo Universitetssykehus HF i perioden 2010-2015 et tilbud om familieplanlegging og gratis prevensjon for minoritetskvinner, kalt Fafus. Prosjektet har gitt viktige og verdifulle erfaringer og kunnskap om oppfølgingen av kvinner med annen kulturell bakgrunn og begrenset norskkunnskap. Kunnskapen og erfaringene er samlet i en egen håndbok i hvordan kommuner og bydeler kan starte et tilsvarende tilpasset tilbud. Da tjenesten ble overført til bydelene ble kompetanseoverføring ivaretatt ved at jordmødre og ansatte fra helsestasjoner fikk opplæring av prosjektets jordmødre gjennom hospitering, og har tilbud om fortsatt veiledning ved behov. Prosjektet ved OUS ble noe forlenget i overgangsfasen fordi det tok tid å etablere tilbudet i bydelene. Fylkesmannen i Oslo og Akershus gav i overgangsperioden tilskudd til å etablere tiltaket i Stovner, Søndre Nordstrand og Gamle Oslo bydeler i Oslo. I tillegg har bydelen Grorud, Alna og Grünerløkka laget tilbud for sårbare kvinner. Disse tilbudene finansieres i dag av Oslo kommune ved byrådsavdeling for helse, eldre og sosiale tjenester. Det er etablert en bydelsovergripende samarbeidsgruppe for Fafus i helsestasjoner, som også videreføres i 2018. Samarbeidsgruppen vil være en arena for erfaringsdeling mellom jordmødre i de ulike prosjektene og diskusjoner knyttet til arbeid med familieplanlegging og forebygging av svangerskap og abort ved helsestasjonstjenestene. Samarbeidsgruppen koordineres av Helseetaten i Oslo på oppdrag fra byrådsavdelingen.
Et svært viktig prinsipp for å sikre lett tilgjengelige helse- og omsorgstjenester nært der folk bor er at helsehjelp gis på det laveste effektive omsorgsnivå. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en nøkkeltjeneste i oppfølgingen av kommunens befolkning, med særlig fokus på barn, gravide og barselfamilier. Jeg deler vurderingen OUS og Oslo kommune gjorde i 2014, av at dette er et tilbud som faller inn under det kommunale ansvarsområdet. At erfaringene fra Fafus-prosjektet nå er en integrert del av helsetilbudet som ytes denne gruppen i bydelene i Oslo er et eksempel på hvordan erfaringer fra et slikt prosjekt kan bidra til et bedre og mer målrettet tilbud.
Som representanten er kjent med er kommunene pålagt å tilby helsestasjonstjenester til gravide og barselfamilier. Tilbudet skal omfatte helseundersøkelser og rådgivning med oppfølging og henvisning ved behov, og opplysningsvirksomhet i form av samlivs- og foreldreveiledning.
Det er viktig å gjøre helsetjenesten likeverdig og tilgjengelig for alle, også kvinner med minoritetsbakgrunn. Da kan det være nødvendig å gjøre særlige tilrettelegginger, og det er nødvendig at kommunene har et aktivt forhold til hvilke tjenester det er behov for i deres kommune. Jeg er kjent med at det ved flere helsestasjoner rundt om i Oslo og andre byer er etablert egne grupper for innvandrerkvinner hvor prevensjonsveiledning er ett av flere tema. Flere kommuner har valgt å legge sitt helsetilbud til flyktninger og innvandrere i tilknytning til helsestasjonstilbudet, og slik sikre at kommunens helsetilbud blir lettere synlig og tilgjengelig for denne målgruppen. I samarbeid med Akershus Universitetssykehus og Kreftforeningen er det de siste to årene arrangert tilbud om celleprøvetakning ved helsestasjoner i Groruddalen. Tilbudet har vært svært populært, og oppslutningen tilsier at dette er blant samarbeidstiltak som kan bidra til å nå flere med viktig informasjon om seksuell helse. Høsten 2017 publiserte Helsedirektoratet nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I retningslinjene er det flere anbefalinger som understreker kommunenes ansvar for å tilrettelegge helsestasjonsvirksomheten slik at tjenesten har et likeverdig og godt tilbud, det gjelder også for brukere med innvandrerbakgrunn.
Tilrettelagt kommunikasjon gjennom tolk er i noen tilfeller helt nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp og likeverdige helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratets veileder er tydelig på at helse- og omsorgspersonell har plikt til å vurdere behovet for, og bestille tolk med nødvendige kvalifikasjoner i møtet med pasient, bruker eller pårørende som har begrensede norskkunnskaper. Barn eller andre familiemedlemmer skal ikke brukes som tolk. Utgifter til tolketjenester utgjør en del av det økonomiske ansvaret for helsetjenester, og kommunen skal dekke utgifter til tolk i kommunehelsetjenesten.
Det vil være lite hensiktsmessig å pålegge alle landets kommuner å ha et særskilt tilbud uten at dette sees i sammenheng med hva som er det lokale og regionale utfordringsbildet. Kommunen har ansvaret for å sørge for at alle som oppholder seg i kommunen får nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kunnskap om befolkningens sammensetning, folkehelsestatus og sentrale utfordringer vil være av stor betydning når kommunen skal planlegge og gjennomføre sin virksomhet. Det finnes mange gode eksempler på at kommunene finner gode løsninger som når deres befolkning, og implementeringen av Fafus i bydeler I Oslo er et eksempel på nettopp dette.