Skriftlig spørsmål fra Tellef Inge Mørland (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:736 (2017-2018)
Innlevert: 18.01.2018
Sendt: 19.01.2018
Besvart: 01.02.2018 av helseminister Bent Høie

Tellef Inge Mørland (A)

Spørsmål

Tellef Inge Mørland (A): Hvilke konkrete konsekvenser for stønadene til tannhelsebehandling for sårbare pasientgrupper får den nye innstramningen i folketrygdens innslagspunkt 14, i hvilken grad mener statsråden Stortinget er blitt tilstrekkelig opplyst om disse konsekvensene, og hvordan stemmer dette overens med «Jeløya-plattformen» der den nye regjeringen sier den vil «videreutvikle tannhelsetjenesten, og gradvis utvide skjermingsordningene»?

Begrunnelse

Folketrygdens stønader til tannhelsebehandling for sårbare pasientgrupper ser ut til å ha blitt betydelig strammet inn som følge av endringene i folketrygdens innslagspunkt 14. I helse- og omsorgsdepartementet sitt forslag til statsbudsjett skriver statsråden at:

«Det foreslås presiseringer i vilkårene for stønadsordningen til tannbehandling for personer med sterkt nedsatt evne til egenomsorg ved varig sykdom eller varig nedsatt funksjonsevne»

og videre

«Presiseringen vil gjøre det mer tydelig hvilke tilstander som faller inn under ordningen, og dermed gjøre det mer forutsigbart for tannlegene.»

Før forliket mellom regjeringspartiene, KrF og Venstre var det lagt opp til en innsparing for folketrygden på om lag 30 millioner kroner som følge av disse presiseringene.
Det er imidlertid gjort en vesentlig endring i folketrygdens innslagspunkt 14 etter budsjettvedtaket i desember, der man nå har fått følgende formulering:

«Med sterkt nedsatt evne til egenomsorg menes her at personen på grunn av alvorlig nedsatte funksjonelle eller kognitive egenskaper må ha bistand fra andre personer for å utføre det daglige munnstell/kroppsstell.»

I følge Den norske tannlegeforening innebærer innstramningen i praksis at tilnærmet ingen pasienter nå vil kunne få støtte etter dette punktet. Den pasientgruppen som beskrives her, vil i de aller fleste tilfeller enten omfattes av hjemmesykepleie eller være institusjonspasienter. De vil derfor være underlagt annet lovverk og allerede ha rett til vederlagsfri tannbehandling etter Lov om tannhelsetjenesten.
Punkt 14 er det eneste punktet i dagens trygdeordning som har favnet pasienter med psykiske lidelser. Det kan se ut som disse pasientenes mulighet til å få stønad til tannbehandling nå er fjernet, i følge Den norske tannlegeforening.
Dersom dette er de faktiske konsekvensene av statsrådens forslag i Statsbudsjettet, og stortingsflertallets vedtak, gir det dramatiske konsekvenser for mange pasienter, langt ut over det som i utgangspunktet ble beskrevet som «presiseringer». I tillegg er det rimelig å anta at innsparingene for folketrygden i så fall vil beløpe seg til et langt større beløp enn det Stortinget har blitt forespeilet.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: I statsbudsjettet for 2018, Prop. 1 S (2017-2018) for Helse- og omsorgsdepartementet, foreslo regjeringen presiseringer i vilkårene for folketrygdens stønadsordning til tannbehandling, jf. forskriften § 1 pkt. 14 (s. 246). Behovet for presiseringer er i proposisjonen begrunnet med at tannlegenes praktisering av stønadsordningen har gått langt ut over det som har vært formålet med og vilkårene i regelverket for stønad. Presiseringene innebærer dermed en innstramming i tannlegenes praktisering av regelverket, men ikke en innstramming av hvilke tilstander som gir rett til stønad til tannbehandling fra folketrygden etter pkt. 14.
Folketrygdens stønadsordning etter pkt. 14 har eksistert i mange år. Vilkårene for stønad har vært begrenset. Stønadsordningen ble fra 1. januar 2008 endret fra å være en stønad under folketrygdloven § 5-22 (bidragsordningen) til en stønad etter § 5-6. Endringen innebar at dekning av utgifter til tannbehandling ikke lenger var avhengig av forhåndsgodkjenning av det organ som forvaltet folketrygdens stønadsordning. I forbindelse med denne endringen ble det gitt eksempler på varige tilstander som omfattes av ordningen, slik som lammelse, revmatisme, hjerneskade og alvorlig psykisk lidelse.
Stønadsordningen gjelder ikke for personer som har rett til tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven. Personer som har rett til stønad fra folketrygden etter pkt. 14 er personer med varige sykdommer eller varig nedsatt funksjonsevne og som av den grunn har sterkt nedsatt evne til selv å ivareta munnstell/kroppsstell. Dette er personer som for eksempel pleies av nærmeste pårørende, personer som mottar brukerstyrt personlig assistanse (BPA) og personer som mottar kommunale hjemmetjenester som ikke omfatter hjemmesykepleie minst én gang per uke.
Folketrygdens utbetaling etter pkt. 14 utgjorde i årene 2008 til 2011 om lag 13 til 15 mill. kroner. Videre økte utbetalingene fra 58 mill. kroner i 2013 til 168 mill. kroner i 2015, dvs. en økning med 190 pst. over to år. Dette ga mistanke om at mange tannleger var i ferd med å sende refusjonskrav langt ut over vilkårene for stønad. Helfo gjorde en grundig analyse av samtlige krav innsendt elektronisk til Helfo for perioden 2012 – 2015, i alt om lag 88 000 innsendte regninger for 15 800 pasienter. Analysen viser at i 44 pst. av de innsendte regninger er diagnose ikke oppgitt. I 40 pst av regningene oppgis sykdommer i fordøyelsessystemet som diagnose. Av disse oppgir de fleste sykdommer i munnhule, spyttkjertler og kjever som diagnose. Helfo konkluderer med at regninger som ikke har diagnosekode eller som er kodet, men ikke knyttet opp til bruk av innslagspunkt 14, utgjør til sammen om lag 85 pst av samtlige innsendte regninger.
Om lag 10 pst av regningene var kodet i kategorien psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Om lag halvparten av disse er kodet som fobier eller fobiske angstlidelser. Helfo har også gjennomført flere kontroller overfor enkelttannleger, og skriver i sin rapport at "odontofobi eller tannlegeskrekk oppgis gjerne som grunnlag for bruk av innslagspunktet."
Med grunnlag i dokumentasjonen fra Helfo, og Helsedirektoratets anbefalinger, så jeg det som nødvendig å informere Stortinget i budsjettet for 2018 om at det har utviklet seg en praktisering av stønadsordningen etter pkt. 14 langt ut over det som har vært formålet med ordningen og regelverkets vilkår for stønad. Den utvidede praktiseringen har ikke kommet som følge av Stortingets budsjettvedtak om utvidelse av stønadsordningen. Samtidig varslet jeg at det av disse grunner var nødvendig å foreta presiseringer i vilkårene. Dette ville gjøre det mer tydelig hvilke tilstander som faller/ikke faller inn under ordningen, slik den har eksistert i mange år. Presiseringene vil gjøre det mer forutsigbart for tannlegene og for pasientene, og vil forenkle Helfos kontroller av tannlegenes bruk av stønadsordningen.
De pasientgrupper som i perioden 2008 til 2017 har hatt rett til stønad i henhold til vilkårene i pkt. 14, vil fortsatt ha de samme rettigheter. Mangel på dokumentasjon i tannlegenes innsendte krav gjør det imidlertid ikke mulig å konkretisere nærmere hvilke pasientgrupper eller tilstander som tannlegene fra 2013 har sendt krav på ut over vilkårene i regelverket.
I budsjettomtalen i forslag til 2018-budsjett ble det foreslått å omdisponere 10 mill. kroner fra de antatt innsparte 30 mill. kroner på folketrygdens budsjett som følge av presiseringene i regelverket. Midlene skal styrke fylkeskommunenes tilbud til tortur- og overgrepsofre og til personer med odontofobi (stor angst for tannbehandling). Stortinget vedtok en ytterligere styrking med 10 mill. kroner. I 2017 ble det utbetalt om lag 35 mill. kroner til fylkeskommunene til å organisere og finansiere tilbudet. Fylkeskommunene har etablert om lag 35 team med psykolog og tannlege som først behandler odontofobien. Deretter utføres selve tannbehandlingen, enten av fylkeskommunens ansatte tannleger eller av private tannleger fylkeskommunen har inngått avtale med.
Oppbygging av et fylkeskommunalt tilbud fra 2011 var blant annet begrunnet med at personer med odontofobi ikke har rett til stønad fra folketrygden, med mindre de innfrir vilkårene som gjelder for pkt. 14. Det var viktig at tilbudet skulle være gratis, og at det ble utført av særskilt opplært personell. I privat sektor er det fri prissetting, med stor variasjon i prisene. De fleste som får stønad fra folketrygden vil uansett måtte betale en betydelig egenandel til tannlegen. I henhold til folketrygdloven § 5-1 kan folketrygden heller ikke yte stønad til tannbehandling i den utstrekning det offentlige yter stønad etter annen lovgivning. Fylkeskommunenes tannhelsetjeneste er regulert i tannhelsetjenesteloven. Fylkeskommunenes tilbud om gratis tannbehandling gis i denne sammenheng med grunnlag i Stortingets budsjettvedtak.
Hvis innsparingene for folketrygden blir større enn det beløp som er lagt til grunn for Stortingets vedtak, vil det være et uttrykk for at tannlegenes praktisering av regelverket ut over vilkårene har vært betydelig større enn antatt. Dette vil jeg i så tilfelle orientere Stortinget om i senere budsjettsammenheng.
Personer med alvorlig psykisk lidelse og med sterkt nedsatt evne til å kunne ivareta det daglige munnstell/kroppsstell (evne til egenomsorg) omfattes fortsatt av vilkårene, slik de har vært omfattet fra før 2008. Personer med psykiske lidelse vil for øvrig også kunne benytte seg av øvrige relevante stønadsordninger til tannbehandling. Den stønadsordningen som er mest aktuell er pkt. 10 Hyposalivasjon. Denne gjelder for personer med økt kariesaktivitet som følge av munntørrhet. Bruk av legemidler er den vanligste årsaken til munntørrhet. Mange legemidler som brukes ved psykiske lidelser gir omfattende munntørrhet.
Representanten stiller spørsmål om hvordan de presiseringer som er gjort i vilkårene for folketrygdens stønadsordning til tannbehandling pkt. 14, stemmer overens med regjeringens politikk på tannhelsefeltet, slik den framkommer i "Jeløya-plattformen". Som det framgår av 2018-budsjettet videreutvikler regjeringen tannhelsetjenesten blant annet ved å bygge opp fylkeskommunenes tilbud om gratis tannbehandling til tortur- og overgrepsofre og til personer med odontofobi. Videre sikrer vi også økt tilskudd til forskning og kunnskapsutvikling på dette feltet.
Når det gjelder gradvis utvidelse av skjermingsordninger, uavhengig av om disse organiseres som tilbud fra den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, eller i form av stønad fra folketrygden, må en eventuell utvidelse uansett fremmes som et konkret budsjettforslag med kostnadsberegninger. En utvidelse forutsetter vedtak av Stortinget. Ingen slike forslag er fremmet etter 2013.