Begrunnelse

Den nye forskriften for autorisasjon av helsepersonell fra tredjeland trådte i kraft 1. januar 2017, for å sikre kvalitet og kompetanse i yrker som lege, sykepleier, tannlege mv. Det er kompetanse som Norge trenger. Kostnaden ved å gjennomføre kursene og avlegge prøve kan imidlertid lett bli for store å dekke for personer med lav inntekt, for eksempel introduksjonsstønad. I nevnte artikkel er det det en flyktning og en doktorgradsstudent som viser til at de må skaffe seg jobb i tillegg til studier, nødvendige kurs og introduksjonsprogram. Det betyr at de forsinkes i framdrift og integrering, noe som er lite ønskelig både for den enkelte og for samfunnet som helhet.
Regjeringen uttaler imidlertid i samme artikkel at det er ønskelig at innvandrere som kommer til Norge, får nyttiggjort sin kompetanse, og at helsepersonell med bakgrunn fra ulike land utgjør en viktig ressurs i norsk helsetjeneste.
Da den nye forskriften var på høring, mente Legeforeningen at det faglig sett var riktig med kompetansekrav, og at det derfor var lite rimelig at kostnaden ved fagprøven måtte dekkes av den enkelte. Ut fra Klassekampens oppslag er det mye som tyder på at det ikke først og fremst er kostnaden i seg selv, men vel så mye tidspunktet, det at man må betale utgiftene før man er i inntektsgivende arbeid, som kan være problematisk. I tillegg kommer at det å måtte jobbe ved siden av, gir mindre tid til å konsentrere seg om det faglige, og dermed muligens økt sjanse for ikke å bestå. Det vil i så fall medføre ytterligere tap av tid og nye kostnader ved å måtte gå opp til prøve på ny.
En stipend- og/eller låneordning for disse gruppene, ville dermed være en enkel løsning på problemet, med positive effekter i form av raskere integrering og selvforsørgelse, pluss raskere tilgang på en kompetanse norsk arbeidsliv har bruk for, blant annet i helsevesenet.