Skriftlig spørsmål fra Petter Eide (SV) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Spørsmål

Petter Eide (SV): Norge har respondert på Københavnerklæringen. Erklæringens artikkel 26 omhandler formuleringer om asyl- og innvandringssaker, hvor det blant annet står at domstolen ikke skal kunne overprøve nasjonale rettsinstanser utenom i helt eksepsjonelle tilfeller. Norge har ikke kommentert dette.
Innebærer det at statsråden aksepterer artikkelen slik den er formulert, og premisset om at EMD ikke skal involvere seg (avoid intervening) i asyl- og innvandringsaker, bortsett fra i eksepsjonelle tilfeller?

Begrunnelse

Det nye danske formannskapet i Ministerkomiteen i Europarådet har utarbeidet et forslag til en politisk erklæring kalt «The Copenhagen declaration». Spesielt artikkel 26 har vekt interesse, hvor det står at domstolen ikke skal kunne overprøve nasjonale rettsinstanser utenom i helt eksepsjonelle tilfeller. Ingjerd Schou har stilt spørsmål til presidenten for Den europeiske menneskerettsdomstolen, Guido Raimondi om dette. Stortinget.no gjengir at spørsmålet dreide seg om dette (§ 26) kunne oppfattes som et forsøk på politisk press eller en svekkelse av domstolens juridiske kompetanse. Domstolspresidenten bekreftet at formuleringene i den konteksten de sto i kunne tolkes på denne måten.
Det er derfor viktig å få avklart om fraværet av kommentarer til de tiltak som reelt er egnet til å påvirke domstolens uavhengighet et uttrykk for at regjeringen støtter denne svekkelsen av vårt europeiske, menneskerettslige bolverk.

Svar

Tor Mikkel Wara: Avsnitt 26 i det første utkastet til Københavnerklæring omhandlet EMDs fremgangsmåte ved prøving av saker knyttet til asyl og innvandring, og var en del av kapittelet om domstolens subsidiære rolle i forhold til nasjonale systemer for sikring av menneskerettighetene.
I avsnitt 26 ble det vist til at EMD skal vurdere og ta fullt ut i betraktning effektiviteten av nasjonale prosedyrer i asyl- og innvandringssaker. Det ble gitt uttrykk for at når disse prosedyrene fungerer på en rettferdig måte og respekterer menneskerettighetene, skal domstolen unngå å gripe inn med mindre det foreligger eksepsjonelle omstendigheter.
EMD har en langvarig praksis for at statene har en skjønnsmargin i hvordan rettighetene etter EMK skal sikres nasjonalt. Skjønnsmarginen er særlig relevant ved prøving av rettighetene i artikkel 8 til 11. Jeg er opptatt av at skjønnsmarginen fortsatt skal anvendes på en måte som gir et tilstrekkelig nasjonalt handlingsrom. Dette gjelder også i saker om innvandring.
Norge har likevel ikke uttrykt støtte til forslaget om å omtale prøving av asyl- og innvandringssaker særskilt i erklæringen. Fra norsk side anser vi det ikke naturlig å trekke frem et bestemt saksfelt i en slik generell erklæring om fortsatt reform av EMD. Den foreslåtte ordlyden kunne gi inntrykk av at en annen tilnærming til statenes skjønnsmargin skulle gjelde for prøving av saker om innvandring enn ellers. Norge har ikke tatt til orde for å beholde formuleringen.