Skriftlig spørsmål fra Tellef Inge Mørland (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:1441 (2017-2018)
Innlevert: 25.04.2018
Sendt: 26.04.2018
Besvart: 07.05.2018 av helseminister Bent Høie

Tellef Inge Mørland (A)

Spørsmål

Tellef Inge Mørland (A): Hvordan stiller helseministeren seg til Helsedirektoratets rapport, der de ønsker å fjerne stønaden til pasientene i gruppe C som trenger tannregulering, og kan han garantere at regjeringen ikke vil legge opp til en endring av stønadsordningene som vil medføre at barn og unge med foreldre/foresatte som har dårlig råd vil få enda større utfordringer med å få gjennomført viktig kjeveortopedisk behandling (tannregulering)?

Begrunnelse

Pasienter som får støtte hos reguleringstannlegen blir i dag delt inn i tre grupper etter hvor stort behov de har for tannregulering. Stønadsgruppe C er i dag definert som bittavvik med et klart behov for kjeveortopedi. I gruppe C får man dekket 40 % av honorartakstene i trygdesystemet, og innbefatter for eksempel betydelige tannstillingsfeil, feilbitt eller store mellomrom mellom tenner. Helsedirektoratet foreslår nå å kutte all støtte til barn og unge med bittavvik i stønadsgruppe C. Det kan bety at så mange som 10.000 norske barn og ungdom ikke lenger vil få stønad fra folketrygden til behandling av sine bittavvik. Noe som igjen vil medføre en svekkelse av stønadene for tannbehandling i Norge. Dersom de foreslåtte endringene gjennomføres, og denne gruppen barn og unge som i dag er definert med et klart behov for kjeveortopedi likevel opplever å måtte ha tannregulering, vil man da måtte dekke hele utgiften selv, normalt av foreldre / foresatte. I så fall skaper man et større skille mellom barn og ungdom med foreldre som har vilje og mulighet for likevel å betale for tannbehandlingen og de som ikke har det. Dette vil kunne bidra til økte sosiale forskjeller.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Gjeldende stønadsordning til tannregulering (kjeveortopedisk behandling) trådte i kraft 1. januar 1990. Stønadsordningen er basert på en behovsindeks, utarbeidet i 1985 av professorer ved de odontologiske læresteder ved universitetene i Bergen og Oslo. Behovsindeksen inndeler kjeve-/tannstillinger som avviker fra et "normalbitt" i tre kategorier; gruppe a) svært stort behov, gruppe b) stort behov og gruppe c) klart behov. Det framgår av vedlegg 9 i NOU 1986:25 Folketrygdens finansiering av tannhelsearbeid, at behovsvurderingen som lå til grunn for plassering av kjeve-/tannstillingsavvik i gruppe b) delvis bygger på vitenskapelige undersøkelser publisert i perioden 1970 til 1985. I undersøkelsene understrekes betydningen av at disse avvikene korrigeres for å bedre funksjon, forebygge senere skader eller gi bedre psykisk tilpasning. Vurderingene bygger også på mange års systematisering av kliniske data ved lærestedene. Når det gjelder plasseringen av tannstillingsavvik i gruppe c), var begrunnelsene sparsomme. Avvikene under denne gruppen ble kategorisert å være langt mindre alvorlige enn i gruppe b), men ble ansett av professorene å være av en slik art at de ut fra en faglig vurdering burde behandles. Ytterligere begrunnelser framgår ikke av forslaget. Som følge av begrensede økonomiske ressurser ble det av den grunn foreslått at den økonomiske dekningen måtte bli langt mindre sammenliknet med tilstander i gruppe b).
Jeg mener det er all grunn til å vurdere stønadsordninger som er basert på faglige behovsindekser utarbeidet for over 30 år siden. Jeg ba derfor Helsedirektoratet foreta en gjennomgang av kriteriene for stønadsberettiget tannregulering. I Rapport IS-2653 viser Helsedirektoratet at det internasjonalt er utviklet en rekke indekser for behandlingsbehov når det gjelder tannregulering. Det er få undersøkelser som beskriver forekomst av kjeve-/bittavvik, og de undersøkelser som foreligger viser store variasjoner. Helsedirektoratet har gjort en sammenlikning av kjeveortopedisk behandling til barn og unge i de nordiske land. Behovsindekser og retningslinjer varierer mellom de nordiske land. Det som er gjennomgående er at barn og unge som får offentlig finansiert tannregulering i de øvrige nordiske land i all hovedsak faller inn under gruppe a) og gruppe b) i den norske behovsindeksen. Behandling av tannstillingsavvik som i den norske behovsindeksen er klassifisert i gruppe c) vil i de andre nordiske land i hovedsak ikke bli finansiert av det offentlige. I disse landene forutsettes det også at det gjøres en individuell vurdering av hvorvidt tannregulering vil bedre pasientens situasjon, som for eksempel vansker med tale, spising, svelging, pusting mv. Andelen som får offentlig finansiert tannregulering i våre naboland utgjør maksimalt om lag 25 pst. av årskullene. I Norge utgjør andelen om lag 40 pst. av årskullene. Helsedirektoratet har vurdert gjeldende behovsindeks for tannregulering opp mot hovedkriterier for prioritering slik de framkommer i Meld. St. 34 (2015-2016) Verdier i pasientens helsetjeneste. Følgende kriterier er relevante til bruk på klinisk nivå; nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet. Kriteriene skal i første rekke gjelde for spesialisthelsetjenesten, legemidler finansiert over folketrygden og for fastlegenes samhandling med spesialisthelsetjenesten. Direktoratet mener at prinsippene i disse kriteriene også bør legges til grunn for vurderingene av hvilke kjeve-/bittavvik som skal finansieres av det offentlige. I tillegg har direktoratet også vurdert behovsindeksen ut fra en kunnskapsoppsummering av internasjonal forskning de senere år. Jeg mener Helsedirektoratet har gjort en grundig utredning. Rapporten viser at behovet for en gjennomgang av stønadsordningen er overmodent. Rapporten viser også at spørsmålet om hvem som "trenger tannregulering", hva som er "viktig kjeveortopedisk behandling" eller hvem som har et "klart behov" for tannregulering, er avhengig av hvilken behovsindeks eller hvilke kriterier som legges til grunn. Helsedirektoratets anbefalinger er entydige når det gjelder behandlinger som fortsatt bør finansieres av det offentlige; det foreslås i hovedsak kjeve-/bittforhold som faller inn under gruppe a) og b). Tilstander under gruppe c) kan ikke sies å innebære noen helsemessige risiko ved ikke å bli behandlet. Slike tilstander gis heller ikke offentlig finansiering i våre naboland, og anses i hovedsak å være av kosmetisk eller utseendemessig karakter. Representanten hevder at fjerning av gruppe c) vil medføre at barn og unge med foreldre/foresatte som har dårlig råd vil få enda større utfordringer med å få gjennomført viktig kjeveortopedisk behandling. I hvilken grad behandlinger for tilstander i gruppe c) anses å være "viktig kjeveortopedisk behandling" viser jeg til avsnittene over. I Rapport 2280 Analyse av stønadsutbetalingene til tannbehandling ved tilstander som omfattes av forskriften punkt 8 Bittanomalier fra 2014, har Helsedirektoratet analysert folketrygdens utbetaling av stønad til tannregulering til barn og unge. Analysen omfatter alle som i perioden 1. januar 2010 til 31. desember 2013 fikk gjennomført tannregulering fra start til mål, dvs. fra start med behandlingsplanlegging til avsluttet behandling. Analysen omfattet 108 140 personer. For personer med tannstillingsavvik klassifisert i gruppe c) (47 697 personer) utgjorde gjennomsnitt utbetalt stønad til tannregulering hhv. 4 507 kroner med 40 pst. refusjon, og 6 833 kroner i stønad med søskenmoderasjon (60 pst stønad). Gjennomsnitt for alle var 5 418 kroner. De fleste kjeveortopediske behandlinger følger et standardisert forløp. I følge Helsedirektoratet er det begrenset variasjon i varighet på behandlinger og i omfang av behandlinger underveis når det gjelder tilstander i hhv. gruppe b) og c). Basert på refusjonstakster for 2018 kan det anslås at gjennomsnittlig stønad til tannregulering for tilstander i gruppe c) vil utgjøre om lag 5 800 kroner, fordelt over en periode på 1½ til 2 år. På lik linje med andre privatpraktiserende tannleger har kjeveortopeder fri prissetting. I den offentlige debatten om Helsedirektoratets rapport IS 2653 har det kommet fram at mange kjeveortopeder har en bruttopris på tannregulering på opp mot 40 000 kroner. Ved behandling hos disse spesialistene vil folketrygdens stønad til tilstander i gruppe c) dermed utgjøre kun 15 pst. av de samlede kostnader. De foresattes egenbetaling vil utgjøre anslagsvis opp mot 35 000 kroner. I de andre nordiske land anses dette i hovedsak å være av kosmetisk eller utseendemessig karakter, og som ikke innebærer helsemessig risiko i ubehandlet form. Ved å ha offentlige takster for tannregulering vil trolig mange foreldre i Norge oppleve at dette er helsemessige begrunnede tannreguleringer, hvor egenbetalingen utgjør et betydelig beløp, selv med dagens stønadsordning fra folketrygden. I 2017 ble det utbetalt om lag 580 mill. kroner i stønad fra folketrygden til tannregulering til barn og unge. Jeg vil selvfølgelig vurdere direktoratets forslag ettersom det er betydelige trygdemidler som finansierer slik behandling. Dette vil jeg komme tilbake til i budsjettsammenheng. Når det gjelder prisene til kjeveortopedene viser jeg til mitt svar datert 27. april 2018 på skriftlig spørsmål nr. 1383.