Skriftlig spørsmål fra Åsunn Lyngedal (A) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:1734 (2017-2018)
Innlevert: 01.06.2018
Sendt: 04.06.2018
Besvart: 12.06.2018 av kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland

Åsunn Lyngedal (A)

Spørsmål

Åsunn Lyngedal (A): Ser ministeren at det framstår som om der er tatt kommunaløkonomiske hensyn i strid med rundskriv H 10/15 til inndelingsloven når regjeringen har valgt å trekke en ny kommunegrense der en hverken følger grunnkretser, skolekretser, kirkesogn og valgkretser i nåværende Tysfjord kommune, og heller ikke har lyttet til et flertall av befolkningen i begge de to delene av Tysfjord?

Begrunnelse

Fylkesmannen i Nordland har i sin utredning om fastsetting av ny kommunegrense i nåværende Tysfjord kommune sagt at de ikke kan tilrå det alternativet regjeringen har valgt. Fylkesmannen har etter inndelingslova tatt hensyn til grunnkretsene, skolekretser, kirkesogn og valgkretser og anbefalt to ulike alternativer. Hun har lyttet til et flertall av befolkningen i begge de to delene av Tysfjord.
Regjeringens begrunnelse for vedtaket og grense gir mistanke om at det - i strid med rundskriv til delingsloven- er tatt kommunaløkonomiske hensyn. Ved å vise til ønsket om å sikre robuste kommuner kan det se ut som om regjeringen fraskriver seg ansvaret for å finansiere også små og næringssvake kommuner i framtida ved å si at dette må nabokommuner bære. Det virker som det i beslutningen er tatt hensyn som ikke er relevante etter inndelingsloven, såkalte utenforliggende hensyn.
Lokaldemokratiene i Narvik, Ballangen, Hamarøy og Tysfjord har jobba hardt for en ny kommune med rom for alle. Området som i strid med tilrådingen fra fylkesmannen er lagt til sørvest sida er knyttet sammen med nordøstsida med sterke bånd som regjeringen ikke har sett.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Stortinget vedtok 7. juni 2017 at Tysfjord kommune deles i to, og at nordøstsiden av kommunen slås sammen med Narvik og Ballangen kommuner, mens sørvestsiden slås sammen med Hamarøy kommune. Stortinget vedtok ikke hvor grensen ved delingen av Tysfjord rent faktisk skal gå, noe som innebærer at departementet måtte fastsette grensen. "Grensefastsetting" er definert i inndelingsloven § 7, som "fastsetjing av uklare, omstridte eller tidlegare ikkje fastsette grenser mellom kommunar eller fylke". I dette tilfellet var grensen ved delingen av Tysfjord "tidligere ikke fastsatt".
Inndelingsloven og forarbeider til loven har ikke regler for hvilke momenter som skal ligge til grunn i et grensefastsettingsvedtak. Lovens formålsbestemmelse nedfeller imidlertid hvilke hensyn lovens bestemmelser er ment å ivareta. Hensynene som nevnes i formålsbestemmelsen gir således veiledning om hvilke hensyn et grensefastsettingsvedtak skal bygge på. Det følger av formålsbestemmelsen i § 1 at "Formålet med denne lova er å leggje til rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt selvstyre og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- og fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstil/ande tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal merverknad og initiativrett til grenseendringar''.
Grensefastsettingssaker er omtalt i rundskriv til inndelingsloven, H 10/15 pkt. 2.5. I 2.5.2 fremgår det at "I saker om grensefastsetjing er føremålet å få avgjort kvar ei grense reint faktisk går". Videre vises det til hvilke opplysninger lovens forarbeider sier vil være mest aktuelt å innhente, det slås fast at inndelingsloven ikke sier noe om hvor stor vekt en skal legge på de ulike momentene i en grensefastsettingssak, og at avgjørelsen i den enkelte saken må skje på grunnlag av en skjønnsmessig helhetsvurdering. I pkt. 2.5.3 omtales "de enkelte momentene i grensefastsettingssaker" nærmere, og her fremgår det at kommunaløkonomiske interesser ikke vil ha relevans i en grensefastsettingssak.
Departementet ser at sistnevnte formulering i rundskrivet er noe bastant. Momentene som omtales i pkt. 2.5.3., blant annet "eldre kart med kommune-, sokne, og prestegjeldsgrenser, den vanlige oppfatningen blant innbyggerne" mv., relaterer seg til historiske oppfatninger som er relevante når en skal fastsette en grense som har vært uklar eller som er omstridt. Momentene er lite relevante når det skal fastsettes en ny, ikke tidligere fastsatt grense, slik tilfellet er med grensen i Tysfjord. At momentene ikke er relevante i alle typer grensefastsettingssaker fremgår imidlertid ikke klart av rundskrivet, og jeg vil nå følge opp ved å presisere rundskrivet. Det er viktig å få klarere fram i rundskrivet at inndelingsloven med forarbeider, skisserer et vidt handlingsrom i grensefastsettingsaker.
Fylkesmannen i Nordland ble av departementet bedt om å utrede og tilrå en ny kommunegrense mellom nye Narvik kommune og nye Hamarøy kommune, og basert på lokale forslag ble fem ulike forslag utredet. Blant disse fem forslagene vurderte Fylkesmannen at tre av alternativene kunne velges, fordi alle disse alternativene hadde støtte i inndelingsloven og målene for kommunereformen. Etter en helhetlig vurdering vedtok departementet at grensen skulle følge et annet alternativ enn de to alternativene som var fylkesmannens tilrådning. Departementet har ikke tillagt hensynet til å følge grunnkretser, skolekretser, kirkesogn mv. vekt i vurderingen, siden det bor svært få innbyggere i det aktuelle området.
Departementets vurdering er at grensen som er fastsatt, legger best til rette for at nye Hamarøy kommune blir en robust og sterk, framtidsrettet kommune. Departementet har gjort en helhetlig vurdering av situasjonen for begge de nye kommunene, og mener valgte alternativ på best måte sikrer vilkårene for den minste av kommunene, uten at den største kommunen blir vesentlig svekket.
Ved deling av kommuner skal det gjennomføres et økonomisk oppgjør etter regler i inndelingsloven. I dette oppgjøret skal kommunene avtale fordeling av retter og plikter, og økonomiske forhold står sentralt. Blir kommunene ikke enige, fastsettes oppgjøret av en skjønnsnemnd som er oppnevnt av departementet.