Begrunnelse

I svar på skriftlig spørsmål nr. 2172 henviser statsråden til kriterier for bosetningsanmodninger til kommunene i 2019 vil forelegges departementet. Hvilke eventuelle endringer av praksis dette vil innebære hadde gitt et nyttig innblikk i videre integreringsarbeid i mange kommuner.
En del av kommunene med en høy befolkningsandel med innvandrerbakgrunn har utfordringer med å sikre en hensiktsmessig spredt bosetning for å sikre god integrering. Bosetningen i utvalgte norske byer innebærer en skjevfordeling mellom områder med veldig høy andel innvandrerbefolkning, mens andre bydeler i samme by har uforholdsmessig liten andel innvandrere i befolkningen. En slik fordeling kan være uheldig for blant annet språkopplæring, sosiale forskjeller, bostandard og øvrig integrering. Statsråden har selv pekt på områder i Oslo som har særskilte utfordringer med integrering.
Statsråden oppgir i svar på spørsmål 2077 at totalt 36 kommuner med under 5000 innbyggere har blitt bedt om å bosette 369 flyktninger. IMDI viser på sine nettsider at det totale tallet for anmodninger i 2018 er 5350. Når halvparten av norske kommuner har under 5000 innbyggere er det bemerkelsesverdig at under 7 % av anmodninger om bosetninger går til denne halvdelen av kommunene.
Mediebildet har de siste uker vist til flere mottak i mindre kommuner som blir nedlagt selv om kommunen har ønsket å fortsette integreringsarbeidet. Representanten merker seg at man ikke benytter seg av muligheten til å opprettholde mottak med lang erfaring og kompetanse i mindre kommuner, og samtidig nedjustere bosetning i de større kommunene samtidig. Situasjonen med lavere ankomsttall kunne vært benyttet til å minske presset på storkommunene og sikret økt fokus på allerede bosatte i disse kommunene med en jevnere fordeling av bosetning i små og store kommuner.