Skriftlig spørsmål fra Åsunn Lyngedal (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:86 (2018-2019)
Innlevert: 10.10.2018
Sendt: 10.10.2018
Besvart: 18.10.2018 av helseminister Bent Høie

Åsunn Lyngedal (A)

Spørsmål

Åsunn Lyngedal (A): Hvordan vil helseministeren sikre at omlegging av praksis i Helfo ikke fører til urimelige utslag for dem som har reist til utlandet for behandling før det ble kjent at Helfo ville stramme inn sin praksis for refusjon?

Begrunnelse

For mange kronisk syke er et opphold i varme omgivelser med tilgang til intensiv behandling viktig. Flere kronisk syke i Narvik har benyttet seg av muligheten til å få refundert behandlingsutgifter til fysioterapi ved reiser til Spania over flere år. I Narvik kan sommeren godt drøye med sin ankomst til uti juli, og fra september er det vanligvis over. Is og snø halve året gjør det vanskelig for mange kronisk syke å bevege seg utendørs. Da er et intensivt behandlingsopphold i varme temperaturer ofte avgjørende for å fungere over en så lang, kald årstid. Jeg er kontaktet av flere som reiste vinteren 2017/2018 i den tro at behandlingsutgifter ville bli refundert som året før, men som nå er i den situasjonen at de enda ikke har fått kravet sitt om refusjon for behandling behandlet. De ble i april/mai 2018 gjort oppmerksomme på at praksis fra Helfo ville bli skjerpet inn, de ville ikke få refusjon for behandling i utlandet som de ikke ville mottatt i Norge. Det ble også hevdet at det ble gitt for mange behandlinger til mange. Det er for disse kronisk syke nå uklart om innskjerpingen i praksis vil bli gjort gjeldende for reiser foretatt vinteren før, og hva som vil bli vurdert som for mange behandlinger. Behandlingsomfanget er gjort i samråd med helsepersonell, og det er naturlig at pasientene har tillit til deres vurdering.
Det gjør at de som reiste på samme reise som de hadde fått refundert behandlinger for tidligere, nå står i fare for å ha pådratt seg utgifter de har vansker med å dekke. De kronisk syke som i god tro reiste og fikk behandlinger i utlandet vinteren 2017/2018 er en sårbar gruppe som ikke burde rammes av en tilbakevirkende omlegging av praksis.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Folketrygdloven § 5-24a implementerer EUs pasientrettighetsdirektiv i norsk rett, og pasienter gis etter denne bestemmelsen rett til refusjon av utgifter til de fleste former for helsehjelp mottatt i andre EØS- land. Refusjonsordningen innebærer en mulighet for pasienter til å velge å motta behandling som man har rett til i Norge i andre EØS- land. Dette betyr at refusjonsordningen hverken innskrenker eller utvider hvilke typer helsetjenester en person har rett til, omfanget av helsetjenestene, eller innholdet i dem. Refusjonsordningen innebærer først og fremst en økt valgfrihet med tanke på behandlingssted. Hovedregelen er at de samme vilkårene som gjelder for retten til dekning av utgifter for tilsvarende behandling i Norge må være oppfylt dersom behandlingsutgifter påløpt i andre EØS- land skal kunne dekkes.
Hvorvidt helsehjelpen mottatt i utlandet er tilsvarende som pasienten ville fått bekostet av det offentlige dersom helsehjelpen var mottatt i Norge, vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Det forventes ikke at den mottatte helsehjelpen skal være identisk med helsehjelp vedkommende ville fått bekostet i Norge, men det forutsettes at den må være lik eller sammenlignbar. Dette for å unngå at det offentlige gjennom refusjonsordningen påtar seg finansielt ansvar for utgifter som ikke ville blitt dekket i Norge. For at helsehjelpen skal kunne refunderes, forutsettes det at behandlingen er av vesentlig betydning for pasientens sykdom og funksjonsevne. Helfo vil i sine vurderinger legge vekt på blant annet pasientens diagnose, eventuelle epikriser og henvisninger (der dette er relevant), opplysninger om behandlingsvarighet, behandlingstype, behandlingshyppighet, samt eventuelle uttalelser fra pasient i refusjonssøknaden. Vurderinger rundt slike forhold skal bidra til å sikre at pasienter får refundert utgifter for behandling som tilsvarer behandling vedkommende pasient ville ha fått bekostet av det offentlige i Norge. Samtidig skal det sikres at det ikke blir refundert for mer eller annen behandling enn det offentlige ville påtatt seg ansvaret for i Norge.
Det ovennevnte har ligget til grunn som et prinsipp i refusjonsordningen helt siden den ble opprettet i 2011. Helfo avdekket imidlertid gjennom sitt kontrollarbeid høsten 2017 at deres praksis rundt refusjon av fysioterapiutgifter i andre EØS- land hadde tilrettelagt for en betydelig forskjell med tanke på hva enkelte brukere fikk refundert i utlandet i forhold til hva de ville fått dekket i den offentlige helsetjenesten i Norge. Siden regelverket forplikter Helfo til en praksis som hverken innskrenker eller utvider omfanget av både tjenester eller stønad som pasienter gis rett til, men som snarere skal ligge nært opp mot innenlandske forhold, var det nødvendig med en nøyere vilkårskontroll i de enkelte sakene. Helfo sørger for faglig støtte fra fysioterapeut i saksbehandlingen i slike saker. Helfo fastholder at refusjonen som nå utbetales er mer i tråd med regelverket, og at det nå er et bedre samsvar mellom refunderte fysioterapitjenester mottatt i utlandet og fysioterapitjenestene den enkelte pasient ville fått i Norge.
Helfo fatter vedtak i enkeltsaker. Det kan derfor ikke forutsettes at pasienter som på et tidspunkt har fått innvilget refusjonssøknaden sin automatisk vil få innvilget søknaden sin ved en eventuell neste anledning: Individuelle forhold knyttet til det enkelte helsehjelpstilfellet skal vurderes i hver enkelt sak, og det er dette som er avgjørende for hvorvidt refusjon kan ytes, og i så fall med hvor mye. Helfo har ikke anledning til å gi forhåndssamtykke til fysioterapibehandling i andre EØS- land etter folketrygdloven § 5-24a, og det er følgelig bruker som bærer risikoen for at behandlingen de mottar i et annet EØS- land tilsvarer behandling de ville fått bekostet av det offentlige i Norge. Det er heller ikke slik at brukere som uberettiget kan ha fått refundert utgifter skal tilgodeses i senere refusjonskrav på tross av bedre og nøyere vilkårskontroll i saksbehandlingen. Brukere har imidlertid anledning til å påklage Helfos vedtak.
Når det gjelder saksbehandlingstiden i Helfo, oppgir Helfo at over 90 % av alle førstegangssøknader om refusjon mottatt i 2018 har blitt behandlet innen 12 uker. Helfo har imidlertid hatt enkelte utfordringer med saksbehandlingstiden på en andel av sakene som ble mottatt høsten 2017. En medvirkende årsak var at Helfo på grunn av vilkårskontrollen ønsket å gi pasienter muligheten til å opplyse sine saker ytterligere før vedtak ble fattet, og en rekke pasienter ble derfor bedt om å sende inn ytterligere dokumentasjon. I tillegg ble noen saker liggende i påvente av at helsepersonell kunne uttale seg om sakene. Jeg må beklage at dette har medført at enkelte brukere ikke har fått behandlet saken sin innen de gjeldende frister.