Begrunnelse

Når finansieringen av HIV-medikamenter er gått over fra vanlig blå resept til å dekkes over helseforetakene er det bare spesialist i infeksjonsmedisin som kan foreskrive dette. Dette har ført til store problemer for flere grupper.
Men den ene gruppen er personer som er blitt eksponert for mulig HIV-smitte ved et uhell eller overgrep. Dette kan være barn som har stukket seg på en sprøytespiss, personer som er voldtatt og oppsøker voldtektsmottaket eller personer som har opplevd at kondom er sprukket. Noen vil vite sikkert at de har vært utsatt for mulig HIV-smitte, andre vil ha en sterk frykt for det. PEP, posteksponeringsprofylakse, innebærer at man i en periode tar HIV-medikamenter, som kan forhindre at man blir smittet, selv om man er utsatt for HIV-viruset. Det er viktig at behandlingen kommer i gang så snart som mulig, timer kan avgjøre om behandlingen er effektiv. Tidligere kunne dette foreskrives ved legevakt eller voldtektsmottak. Nå må dette foreskrives av spesialist i infeksjonsmedisin. Dette fører til økt byråkrati, og tidsspille. Spesielt ved voldtekt, når det kan ha tatt en tid før offeret tar kontakt med voldtektsmottaket, er det viktig at behandlingen kommer i gang straks. Ventetiden før PEP-behandlingen kan gis kan være en psykologisk påkjenning for den voldtatte, og i verste fall føre til at hen blir HIV-positiv.