Skriftlig spørsmål fra Kristin Ørmen Johnsen (H) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:212 (2018-2019)
Innlevert: 23.10.2018
Sendt: 23.10.2018
Besvart: 05.11.2018 av barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland

Kristin Ørmen Johnsen (H)

Spørsmål

Kristin Ørmen Johnsen (H): Hva gjør statsråden for å få kommunene til å oppfylle sin plikt til å ha en akuttberedskap i barnevernet?

Begrunnelse

I kommuner som i dag ikke har akuttberedskap for barnevern, er det ingen med den barnefaglige kompetansen som kreves i barnevernet, som kan bistå etter normal arbeidstid. Alternativet er at man må henvende seg til for eksempel en legevakt eller politiet. Akutte situasjoner i hjemmet tar ikke hensyn til barnevernskontorenes åpningstider. Barn i sårbare situasjoner trenger kompetente voksne uansett tid på døgnet. Derfor er det viktig at det er barnevernet som skal ha akuttberedskapen, og ikke andre. Hvis barneverntjenesten er for liten og har for få ressurser, risikerer vi at barn ikke får den tryggheten de fortjener. I dag er det 68 kommuner som har færre enn to årsverk i barnevernet.

Linda Hofstad Helleland (H)

Svar

Linda Hofstad Helleland: Kommunenes akuttberedskap
Kommunens plikt til akuttberedskap er ikke direkte regulert i barnevernloven. I meldingsdelen til Prop. 106 L (2012-2013) uttalte departementet følgende om kommunenes ansvar:

"Alle barn, uavhengig av hvor de bor i landet, har krav på bistand i akutte krisesituasjoner. For at barn i krise skal få hjelp så tidlig som mulig, må kommunene ha tilstrekkelig beredskap slik at de også er tilgjengelige utenfor kontortid. Kommunene bestemmer selv hvordan de vil organisere dette. Barnevernsvakten er barnevernstjenestens akuttberedskap. Barnevernsvakten har ansvar for akutte barnevernssaker utenom barnevernstjenestens ordinære kontortid. Kommuner som ikke er tilknyttet en barnevernsvakt må ha andre former for akuttberedskap."

I en tolkningsuttalelse fra juni 2016 uttalte Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) at kravet til forsvarlige tjenester i barnevernloven tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig utenfor vanlig kontortid. Direktoratet har i etterkant av denne uttalelsen vært i dialog med KS om innholdet i og rekkevidden av det kommunale ansvaret på dette området.
Jeg legger til grunn at direktoratet og KS nå har en felles forståelse av at kravet til forsvarlige tjenester, som et minimum, innebærer at alle kommuner til enhver tid må ha tilgang til barnevernsfaglig kompetanse for å ivareta sitt ansvar når et barn i kommunen har behov for umiddelbar hjelp. Hvordan en slik beredskap skal organiseres, vil avhenge av lokale forhold i den enkelte kommune. Det er også enighet om at organiseringen av en slik beredskap må være formalisert og etterprøvbar, slik at det er klart for tilsynsmyndigheten hvem som til en hver tid har ansvaret. Kommunene har frihet til selv å finne løsninger for hvordan de vil organisere sin akuttberedskap, alene eller i samarbeid med andre kommuner, så lenge kravet til forsvarlighet er ivaretatt. Fylkesmannen fører tilsyn med barneverntjenesten i den enkelte kommune. Det innebærer at fylkesmannen følger opp at kommunene utfører oppgavene de er pålagt etter barnevernloven. Hvis kommunen ikke oppfyller sine lovpålagte forpliktelser, kan fylkesmannen gi pålegg til kommunene om å rette forholdene, jf. kommuneloven kap. 10A.
Bufdir har som oppdrag å følge opp at alle kommuner har en ordning for akuttberedskap. Oppfølgingen skjer blant annet ved at Bufdir på sine møter med fylkesmennene har akuttberedskap og kvaliteten i akuttarbeidet som fast tema. Kommuner over hele landet har innledet prosesser for å etablere gode ordninger, og det har skjedd en klar forbedring bare i løpet av det siste året. En kartlegging viser at andelen kommuner som oppgir at de har en formalisert akuttberedskap i barnevernet har økt fra om lag 50 til 70 prosent siden i fjor. Jeg har klare forventninger til at alle landets kommuner i løpet av året skal ha en akuttberedskap som tilfredsstiller regelverkets krav.

Samarbeid mellom kommuner og fylkesmannens viktige rolle

Barn som trenger hjelp og omsorg skal få et godt og trygt tilbud uavhengig av hvor de bor i landet. Jeg deler bekymringen for små og sårbare barnevernstjenester. Riksrevisjonen har vist til at mange kommuner mangler de hjelpetiltakene som barn og familier i barnevernet har behov for. Tilbudet er for lite differensiert, og problemet er størst i de små kommunene. Dette meldes det fra om både av fylkesmenn og ansatte i barnevernstjenestene. Fagmiljøene blir små, sakstilfanget blir lite, og det er vanskelig å rekruttere riktig kompetanse. En rapport fra NIFU viser at barnevernsledere i store kommuner vurderer den samlede kompetansen i tjenesten som betydelig mer positiv enn barnevernsledere i små kommuner. Det er krevende å bygge opp spisskompetanse og nødvendig erfaring når tjenesten har få ansatte og medarbeiderne får liten trening i å håndtere ulike typer saker.
Større og sterkere fagmiljøer i barnevernet vil styrke kvaliteten i arbeidet med å forebygge og forhindre omsorgsovertakelser. Kommunereformen bidrar positivt til dette ved at vi fra 1.1.2020 reduserer antall kommuner til 356 kommuner. Regjeringen viderefører arbeidet for en mer hensiktsmessig kommunestruktur. Det vil likevel fortsatt være behov for at mange kommuner samarbeider om barneverntjenesten for å kunne bygge tilstrekkelig sterke fagmiljøer. Jeg er derfor glad for at flere av de 68 kommunene som har færre enn to årsverk i barnevernet, deltar i interkommunale barnevernssamarbeid. Dette gjør tjenestene mindre sårbare, men kan i noen tilfeller gi utfordringer i barnevernstjenestens samarbeid med andre etater som ikke er med i det interkommunale arbeidet.
Vi ser også interkommunale samarbeid begrenset til bestemte områder av barnevernet. For eksempel har kommunene i tidligere Nord-Trøndelag gått sammen for å etablere fagmiljøer og tiltak som alle kommunene kan benytte seg av. Dette har blant annet resultert i etableringen av en felles barnevernsvakt, som både styrker oppfølgingen av barn og familier i akutte situasjoner utenfor ordinær arbeidstid og sikrer et likeverdig tilbud.
Departementet har lagt opp til at flere kommuner kan lære av erfaringene fra Trøndelag. Fylkesmannen har fått ansvar for å etablere læringsnettverk som omfatter kommunene i sitt fylke. Læringsnettverkene skal bidra til at kommunene samarbeider om å få på plass bedre tiltak og tjenester for barn i barnevernet lokalt. Dette skal også redusere sårbarheten i små fagmiljøer. Fylkesmannen er også gitt en viktig rolle som rådgiver og pådriver i arbeidet for å bidra til at alle kommuner får en forsvarlig og god organisering av sin akuttberedskap.
De viktigste tiltakene er likevel de som hindrer at akutte situasjoner oppstår. Regjeringens barnevernsreform og kompetanseløft har som mål å heve kvaliteten på det forebyggende arbeidet i de kommunale barnevernstjenestene. Vi har blant annet satt i verk tiltak for å styrke de ansattes relasjonskompetanse og bruk av familieråd og andre nettverksmetoder, og vi står nå foran et digitalt kvalitetsløft i barnevernet gjennom satsingen på DigiBarnevern. Godt hjelpetiltaksarbeid og planlagte omsorgsovertakelser der det har vist seg at hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig, vil begrense behovet for akutte omsorgsovertakelser.