Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:347 (2018-2019)
Innlevert: 12.11.2018
Sendt: 12.11.2018
Besvart: 14.11.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): UDI har bestemt at statsborgere i Eritrea må søke om oppholdstillatelse fra Khartoum i Sudan stedet for Addis Abeba i Etiopia. I dag søker de fleste eritreere fra Etiopia, og mange reiser dit grunn av fredsavtalen med landene. Et slikt krav fra Norge vil forutsette å gjøre en farlig, unødvendig og ulovlig reise som vil fremme markedet til menneskesmuglere.
Hva er begrunnelsen for endringen, og er det er riktig av Norge å framtvinge smugling av barn til et tredje land pga. denne endringen?

Begrunnelse

Frem til endringen har de fleste eritreere søkt om opphold i Norge fra Addis Abeba i Etiopia hvor Norge har en ambassade. Nå er det opplyst fra UDI at de som søker i Addis Abeba vil få nei, og ikke tilbakebetalt gebyrene sine og må i stedet reise til Khartoum i Sudan. Det betyr at mange som er i Etiopia blir utsatt for å gjøre en ny farlig og ulovlig reise, fra en norsk ambassade til en annen.
Det er ikke tilbudt overgangsregler, noe som gjør at endel mennesker på grunn av en byråkratisk endring blir utsatt for fare. Vi har blitt gjort oppmerksom på tilfeller hvor en forelder er i Norge, mens resten av familien har klart å komme seg til Addis Abeba. Disse, inkludert barna, må nå smugles ulovlig til Sudan selv om de er i en by med en norsk ambassade. De oppfatter dette som farlig og grusomt.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Innledningsvis vil jeg presisere at det ikke er gjort noen endringer i regelverket når det gjelder hvor en søknad om oppholdstillatelse skal leveres.
Det følger av utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd at søkere som oppholder seg utenfor riket skal fremme søknad «gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene». Søknader som ikke er levert på riktig utenriksstasjon, kan avslås på formelt grunnlag, det vil si uten at utlendingsmyndighetene vurderer realiteten i saken. I henhold til bestemmelsens syvende ledd kan det gjøres unntak hvis «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det.
Justis- og beredskapsdepartementet ga 28. juni i år en instruks til Utlendingsdirektoratet med nærmere føringer for behandlingen av søknader om familieinnvandring som ikke er fremsatt ved riktig utenriksstasjon, jf. GI-07/2018 Behandling av søknader om familieetablering/-gjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, jf. niende ledd. I instruksen understrekes det at søknader om oppholdstillatelse som ikke er levert til rett utenriksstasjon, som hovedregel skal avslås på formelt grunnlag. Terskelen for å benytte unntaksadgangen skal være høy. I instruksen legges det opp til at unntak kan gjøres dersom søkeren i eller på vei til landet der rett utenriksstasjon ligger, risikerer forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, som f.eks. retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff. Det understekes at det ikke er tilstrekkelig at reisen vil være utfordrende, tidkrevende eller kostbar. Jeg presiserer at instruksen er generelt utformet (ikke landspesifikk), men problemstillingen har aktualisert seg for eritreere den siste tiden, slik som representanten Andersen viser til.
Når det gjelder eritreiske borgere, har de siden den norske ambassaden i Asmara i Eritrea ble lagt ned i 2013, som hovedregel måttet levere søknader om oppholdstillatelse og visum ved den norske ambassaden i Khartoum i Sudan. Det er Utenriksdepartementet som beslutter hvordan utenrikstjenesten skal organiseres og som avgjør hvilke norske utenriksstasjoner som dekker hvilke land. Det medfører altså ikke riktighet, slik representanten Andersen gir uttrykk for i sitt spørsmål, at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som har bestemt at eritreiske borgere som hovedregel må søke fra Khartoum.
Jeg mener det er fornuftig at vi har klare regler for hvor søknader om oppholdstillatelse og visum skal leveres. Hvis søkerne selv kan velge hvor de vil søke, vil det kunne ha flere uheldige konsekvenser. Dersom den utenriksstasjonen hvor søkeren velger å innlevere sin søknad ikke har nødvendige språkkunnskaper eller kunnskap om lokale forhold i søkerens hjemland, kan dette påvirke muligheten for kontroll av fremlagte dokumenter og øvrig forberedelse av saken. Dette kan igjen få stor betydning for utfallet av søknaden. Det vil også føre til en uforutsigbar arbeidssituasjon for utenriksstasjonene, og det blir svært vanskelig å vurdere de ulike stasjonenes ressursbehov. Dette vil igjen kunne medføre lang ventetid ved enkelte utenriksstasjoner, og at personer som har økonomiske ressurser til å søke i andre land går foran i køen.