Svar
Bård Hoksrud: I statsbudsjettet ligger ordningen med erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon på kap.1150 "Jordbruksavtalen" post 71. Det vil si at rammer for ordningen hvert år er gjenstand for forhandlinger mellom staten og jordbrukets organisasjoner, før bevilgningene fastsettes ved behandling i Stortinget.
I år med "normal" avlingssvikt er det prognosert med et forbruk på vel 40 mill. kroner over ordningen. Det er da som regel begrensede geografiske områder som opplever klimabetinget avlingssvikt. For den enkelte som rammes, vil dette likevel oppleves like vanskelig, enten det geografiske omfanget er lite eller stort.
Etter skadene i 2018 vil det bli utbetalt erstatninger på mer enn 2 000 mill. kroner, eller 50 ganger så mye som i et normalår. I tillegg er det også betalt ut ca. 300 mill. kroner i ekstra tilskudd per dyr og dekar i områdene med størst skader.
Som representanten selv peker på er ordningen med erstatning for klimabetinget avlingssvikt krevende både for den enkelte bonde og for forvaltningen. Det har derfor blitt jobbet mye med regelverket for at det skal bli enklere for bonden å søke om erstatning, og for at arbeidet i forvaltningen skal bli enklere. Dette er viktig også for at bonden skal slippe å vente for lenge på tilskuddet.
I 2012 ble det gjort betydelige endringer i ordningen for å gjøre den enklere, mens ordningen for grovfôr ble endret fra 2014. Endringene var basert på en grundig utredning der partene i jordbruksoppgjøret satt i referansegrupper, og der forskriftene deretter var på ordinær høring.
Grovfôrproduksjonen i Norge skjer hovedsakelig gjennom at bøndene selv produserer det meste av grovfôret de trenger til sitt husdyrhold. Det omsettes relativt sett svært lite grovfôr. Derfor finnes det begrenset dokumentasjon på produsert volum, og det er krevende å dokumentere den faktiske produksjon av grovfôr på hvert enkelt bruk. For de øvrige planteproduksjoner, som er typiske salgsproduksjoner, legger man ved beregning av erstatning til grunn dokumentert produksjon de siste 5 årene.
For å gjøre det enklere både å søke og forvalte ordningen for grovfôr, la man fra 2014 om til et system med normavlinger der ulike deler av landet plasseres i 5 ulike nivåer. Normavlingene er basert på registrerte avlingsnivåer i de ulike landsdeler, men der det samlede nivået er lagt omlag 20 pst. over faktiske normalårsnivå.
Både jordbrukets organisasjoner og departementet vurderte dette som en hensiktsmessig modell, ikke minst sett på bakgrunn av at dette gjør ordningen vesentlig mye enklere og mer forutsigbar både for søker og forvaltning. Det var enighet om at dette ville gi ordningen en akseptabel treffsikkerhet, selv om den ikke alltid vil oppleves som ”rettferdig” av den enkelte. Da er det viktig å være oppmerksom på at formålet med denne erstatningsordningen er å gi bønder som rammes av klimabetingede avlingsskader en støtte som hjelper dem til å komme gjennom en økonomisk krevende periode. Det har aldri vært noe formål å erstatte faktiske tap. Derfor er dette heller ikke en ordinær erstatningsordning, men et tilskudd til bønder i en vanskelig situasjon.
Bønder som normalt har en større grovfôravling enn normavlingen i sitt område vil derfor oppleve at de relativt sett får en lavere erstatning enn de som har større areal med lavere avlingsnivå. Det er imidlertid en noe unyansert forenkling å hevde at bønder som har tilpasset seg med lavt areal og høyt avlingsnivå i forhold til sitt dyretall, er dyktigere agronomer enn de som velger en tilpasning med større areal og mindre intensiv drift. Det har blitt gitt klare politiske signaler om betydningen av å utnytte lokale ressurser og å opprettholde arealer i drift. For å nå dette målet, er det mange steder hensiktsmessig å ha et større areal bak hvert dyr. Dyktige agronomer måles bedre på det faktiske økonomiske resultat enn på antall kg per dekar.
Vekstsesongen 2018 var preget av betydelige tørkeskader i store deler av Sør-Norge. Deretter kom det også så mye regn i en del områder, at bøndene ikke fikk høstet avling av den grunn. Dette resulterte i at det kom inn om lag 15 000 søknader om erstatning for avlingsskade. Fristen for å søke var 31.10.2018. Fram til årsskiftet var om lag 11 500 saker ferdig behandlet, og vel 1,6 mrd. kroner utbetalt. Jeg vil understreke at dette er resultat av en betydelig innsats i kommuner og fylker, og gjennom et godt samarbeid mellom regjeringen, næringen og forvaltningen.
2018 har vært et veldig spesielt år som uten tvil har satt mange bønder i en vanskelig situasjon. Det oppleves krevende ikke å ha nok fôr til egne dyr. Derfor har regjeringen iverksatt en rekke tiltak for å bedre tilgangen på fôr, og videre sikre bønder med avlingsskader god økonomisk kompensasjon så raskt som mulig.
Med bakgrunn i erfaringene fra vekstsesongen 2018, vil vi foreta en evaluering av erstatningsordningen og de øvrige tiltakene som ble gjennomført. I den forbindelse er det aktuelt å vurdere behov for endringer i både regelverk og av forvaltningssystemet. Dette er noe vi også må vurdere i forbindelse med jordbruksoppgjøret til våren. Jeg vil imidlertid ikke forskuttere noen konklusjoner nå.