Ove Trellevik (H): Stemmer påstandene i innlegget til Stødle, og om ja, vil statsråden jobbe for å se en større helhet i den økonomiske situasjonen for referansepersonen til de som søker om familiegjenforening, slik at lovens intensjon om og reelt ha 260.000 i inntekt følges, og kan eventuelt gjeldsinformasjonsloven, eller andre tiltak, brukes til å bistå slik at referansepersoner ikke har vesentlig (forbruks)lån når de forventes å understøtte de som har søkt om familiegjenforening?
Begrunnelse
I Dagens Næringsliv 25.2.19 (papirutgaven 26.2.19) stiller Gisle Stødle spørsmål om samfunnet har tilstrekkelig kontroll med gjelden til referansepersonen til de som søker om familiegjenforening. En mulig konsekvens av manglende kontroll er at samfunnet, eller andre kreditorer, tar risiko og ender med å bære kostnader for gjenforeningen. Ut fra innlegget kan man lese at forfatteren påstår at:
«Reglene stiller i dag ikke krav om at referansepersonen må være gjeldfri. En person kan skylde penger til offentlige og private aktører, som barnebidrag, skatt og forbrukslån, uten hinder for adgangen til å få familiegjenforening.»
Dette bryter etter min mening med forutsetningen for å ha årlig inntekt på minst 260.744 kroner. Dekningslovens paragraf 2-7 har en forutsetning om en viss mengde disponible midler for å kunne leve, pr i dag 8658(7330 for gifte) kr. En familiegjenforening vil derfor, under gitte forutsetninger, medføre at samfunnet får et større ansvar for å forsørge den som har fått familiegjenforening.