Skriftlig spørsmål fra Nina Sandberg (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:2328 (2018-2019)
Innlevert: 24.09.2019
Sendt: 24.09.2019
Besvart: 01.10.2019 av helseminister Bent Høie

Nina Sandberg (A)

Spørsmål

Nina Sandberg (A): Hva gjør statsråden for å hindre at Norge går glipp av verdifull kompetanse fra utlandet, og for å sikre at norsk godkjenningspraksis av utenlandsk helseutdanning tilfredsstiller krav i gjeldende lovverk og avtaler om gjensidig godkjenning?

Begrunnelse

Riksrevisjonen offentliggjorde 18. juni funn fra en undersøkelse om godkjenning av utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet. 66 prosent av de undersøkte sakene gjaldt godkjenning av helsepersonell og vedtak fattet av Helsedirektoratet.
Riksrevisjonen skriver i sin offentliggjøring at lite og dårlig informasjon om hva som godkjennes og hvordan man skal gå fram, øker risikoen for at Norge går glipp av verdifull kompetanse. Videre oppsummeres funnene slik:

1. Informasjonen til brukerne er ikke god nok
2. Det er ikke lagt godt nok til rette for effektiv saksbehandling hos godkjenningsmyndighetene
3. Det er dårlig tilrettelagt for påbygging av utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet
4. Godkjenningsfeltet er preget av lite samordning

I dagens medisin 31. juli i år skriver tidligere assisterende direktør i Statens autorisasjonskontor, Lars Swanstrøm, om en dom fra Agder lagmannsrett, hvor statens helsepersonellnemnd ble dømt for å feilaktig ha nektet en dansk-utdannet tannlege en godkjenning vedkommende har hatt rett på. Dommen er ikke rettskraftig. Swanstrøm stiller videre spørsmål ved om Statens helsepersonellnemnd ivaretar sitt samfunnsoppdrag med å være et rettsikkerhetsorgan for helsepersonell.
På toppen av dette undersøker det europeiske overvåkningsorganet ESA stadig flere saker hvor det er mistanke om at Norge bryter EØS-reglene i saker om godkjenning av utenlandsk utdanning.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg er enig med representanten at det er viktig at vi får utnyttet kompetansen til helsepersonell med utenlandsk utdanning som ønsker å jobbe i de norske helse- og omsorgstjenestene. Den norske godkjenningspraksisen er, som representanten er inne på, avgjørende for at vi får til dette.
Norsk praksis for godkjenning av helsepersonell med utdanning fra utlandet skal tilfredsstille kravene i gjeldende lovverk og internasjonale regelverk. Den norske praksisen skal, på samme måte som lov- og regelverket på området, finne en balansegang mellom hensynet til pasientsikkerhet og hensynet til fri flyt av arbeidskraft, herunder kandidatene med utenlandsk utdanning.
Det å finne denne balansen kan være krevende. Hensynet til pasientsikkerhet tilsier at vi så langt som mulig må forsikre oss om at kandidater med utenlandsk utdanning som søker godkjenning i Norge, har tilstrekkelige kvalifikasjoner og kompetanse til å arbeide og møte pasienter og brukere i de norske helse- og omsorgstjenestene. Hensynet til kandidatene tilsier blant annet at de får tilstrekkelig med informasjon om lover, regler og praksis i forkant, underveis og i etterkant av studiene. Videre skal kandidatene helst ha en så effektiv og transparent saksbehandling som mulig, med forståelige vedtak.
Det blir for tiden stilt spørsmål fra flere hold om norsk godkjenningspraksis er innrettet på en hensiktsmessig måte, og i henhold til gjeldende lover og regelverk. Ulike myndigheter får en rekke spørsmål om dette, og flere saker blir, som representanten påpeker, klaget inn for norske domstoler eller EFTAs overvåkningsorgan ESA.
Departementet vurderer at norsk godkjenningspraksis er innrettet i tråd med relevant lov- og regelverk på området. Samtidig er det også slik at departementet kontinuerlig vurderer og arbeider med å forbedre den norske godkjenningspraksisen. Dette skjer i samarbeid med Helsedirektoratet, Kunnskapsdepartementet og andre aktører. Det har blitt gjennomført flere ulike tiltak de siste årene som har ført til forbedringer og forenklinger, for eksempel innen samordning og klargjøring av informasjonen som er tilgjengelig for studenter.
Samtidig utelukker jeg ikke at de spørsmålene som blir reist og de ulike pågående sakene, kan være uttrykk for at vår godkjenningspraksis kan forbedres. Det er derfor positivt at flere ulike aktører og instanser nå på ulike måter vurderer og gir innspill til den norske godkjenningspraksisen. Det gir et godt utgangspunkt for det videre forbedringsarbeidet. I første omgang vil utfallet av de ulike rettslige prosessene og vurderingene i ESA være viktige korsveier i dette arbeidet.