Skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe (Sp) til helseministeren

Dokument nr. 15:212 (2019-2020)
Innlevert: 03.11.2019
Sendt: 04.11.2019
Besvart: 08.11.2019 av helseministeren Bent Høie

Kjersti Toppe (Sp)

Spørsmål

Kjersti Toppe (Sp): Hva er regjeringens begrunnelse for å overlate til direktørene i de fire regionale helseforetakene å definere hva som er nødvendig og forsvarlig helsehjelp, og følgelig definere hvilken helsehjelp pasienter skal ha rett til?

Begrunnelse

Lov om pasient- og brukerrettigheter fastslår at pasienter har en individuell rett til nødvendig helsehjelp. Tradisjonelt har spørsmålet om hva som er nødvendig og forsvarlig helsehjelp, vært definert ut fra medisinskfaglige anbefalinger, som igjen bygger på forskning og praksis både nasjonalt og internasjonalt.
I Prop. 55 L (2018-2019) foreslår regjeringen å endre dette prinsippet. Lovforslaget inneholder følgende formulering:

«Retten til nødvendig helsehjelp gjelder de tjenestene som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for å yte og finansiere, jf. spesialisthelsetjenesteloven §§ 2-1 a og 4-4.»

Hensikten er ifølge regjeringen å «presisere at retten til nødvendig og forsvarlig helsehjelp ikke strekker seg lengre enn det tilbudet som spesialisthelsetjenesten er forpliktet til å yte og finansiere». I den samme proposisjonen foreslår regjeringen en endring i spesialisthelsetjenesteloven, der det lovfestes at det er Beslutningsforum for nye metoder som skal avgjøre hvilke nye behandlinger sykehusene skal yte og finansiere, samt hvilke behandlinger som skal fases ut.
Ser man de to lovendringene i sammenheng, blir konsekvensen følgende: Det er Beslutningsforum som til enhver tid skal bestemme hva som er nødvendig og forsvarlig helsehjelp, og følgelig definere hvilken helsehjelp pasienter har rett til.
Som statsråden er kjent med, består Beslutningsforum av direktørene for de fire regionale helseforetakene. Møtene til Beslutningsforum er lukket for offentligheten, og viktige deler av beslutningsgrunnlaget holdes hemmelig også på ubestemt tid etter at beslutningene er tatt. Ettersom de fire RHF-direktørene også er ansvarlige for sykehusbudsjettene, er det all grunn til å anta at avgjørelsene til Beslutningsforum i stor grad styres av økonomiske hensyn. Dette bekreftes ofte i de uttalelsene Beslutningsforum velger å gi til offentligheten.
Regjeringens forslag innebærer altså å frikoble spørsmålet om forsvarlighet fra medisinsk forskning og praksis, og overlate denne avgjørelsen til RHF-direktørenes møter bak lukkede dører. Denne endringen er såpass dramatisk at man skulle forventet en grundig gjennomgang av hvilke konsekvenser den får for tjenestetilbudet og pasientrettighetene. Dessverre er spørsmålet i liten grad berørt i lovproposisjonen fra regjeringen.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg er noe forundret over stortingsrepresentantens påstand om at spørsmålet om forholdet mellom retten til nødvendig helsehjelp og beslutninger fattet i systemet for nye metoder ikke er behandlet i lovproposisjonen. Kapittel 9 i lovproposisjonen handler i stor grad om de problemstillinger som stortingsrepresentanten tar opp. Jeg mener derfor at disse spørsmålene er redegjort grundig for i proposisjonen.

Videre deler jeg ikke stortingsrepresentantens vurdering av at konsekvensen av lovforslagene vil være at det er Beslutningsforum som skal bestemme hva som er forsvarlig helsehjelp. Det er det motsatte som tydeliggjøres i lovproposisjonen. Systemet for nye metoder må til enhver tid fatte beslutninger som medfører at spesialisthelsetjenesten opererer innenfor forsvarlighetskravet. Det innebærer å fatte beslutninger som setter klinikerne i stand til å gi pasientene nødvendig og forsvarlig helsehjelp i tråd med deres rettigheter. Det er ikke systemet for nye metoder som definerer hva som er forsvarlig, men det presiseres tydelig at systemet må forholde seg til pasientenes rettigheter og forsvarlighetskravet når de skal fatte beslutninger på gruppenivå.

Jeg vil vise til følgende uttalelse i lovproposisjonens punkt 9.5.2 s. 52:

"I valget mellom ulike behandlingsalternativ i ett pasientforløp er systemet for nye metoder sentralt fordi dette systemet gir rammene for hva som er tilgjengelig for helsepersonellet. Det er likevel rammer for hvilke beslutninger systemet for nye metoder kan fatte. Beslutninger som fattes i systemet for nye metoder kan ikke overstyre retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b. Det kan de ikke i dag, og heller ikke dersom Stortinget vedtar de lovforslagene som fremmes i denne proposisjonen. Beslutningsforum må forholde seg til at pasientene har en rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste som de i ytterste konsekvens kan få domstolen til å stadfeste. Det innebærer at beslutningsforum ikke kan fatte beslutninger som medfører at pasienter ikke får oppfylt sin rettighet. Beslutningene til beslutningsforum må ligge innenfor det skjønnsrommet som er tillagt spesialisthelsetjenesten gjennom dagens lovgivning." (Min understrekning)

Og til punkt 9.5.4 s. 54 og 55:

"Det er en grunnleggende forutsetning ved at systemet for nye metoder ikke kan velge å ikke innføre nye metoder som vil medføre at forsvarlighetskravet blir brutt. Systemet må forholde seg til retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste og kan ikke si nei til metoder som innebærer at pasienter får et uforsvarlig tilbud. Det er likevel viktig å understreke at selv om andre land innfører en ny metode, betyr ikke det nødvendigvis at metoden er å anse som etablert behandling og at ved å ikke innføre metoden så vil norske pasienter få uforsvarlig helsehjelp. (…)

En eventuell negativ beslutning fra systemet vil ikke få innvirkning overfor den enkelte pasient i tilfeller hvor beslutningen medfører uforsvarlige tjenester, fordi pasienten har krav på forsvarlig behandling og systemet ikke har endelig beslutningsmyndighet til å definere hva som er forsvarlig eller ikke for den enkelte pasient. Forsvarlighetskravet er som nevnt tidligere en rettslig standard som relaterer seg til etablert behandling, og som kan prøves for domstolene" (Min understrekning)

Jeg er opptatt av at norske pasienter får god og forsvarlig helsehjelp i den norske spesialisthelsetjenesten. Lovproposisjonen gjør ingen endringer i hvordan forsvarlighetskravet skal forstås, eller hvem som i siste instans kan beslutte hva som er forsvarlig.