Svar
Kjell Ingolf Ropstad: Først vil jeg understreke at det i utgangspunktet er foreldrenes ansvar å ivareta omsorgen for barnet og treffe avgjørelser om hvor barnet skal bo. Barn over 12 år skal etter barneloven likevel samtykke til å flytte eller ha opphold i utlandet når dette skjer uten at minst én av foreldrene med foreldreansvar er sammen med barnet. Når det gjelder barn som reiser til utlandet, er det derfor først og fremst foreldre som har ansvar for å ivareta barnets rettigheter og behov.
I noen saker kan det være fare for at barn blir etterlatt i utlandet mot sin vilje og utsatt for trusler, frihetsberøvelse, tvangsekteskap eller andre former for vold. Dette er svært alvorlig for dem som rammes. Regjeringen har utarbeidet en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for 2017-2020, Retten til å bestemme over eget liv. Her inngår tiltak som blant annet tar sikte på å klargjøre offentlige myndigheters ansvar og muligheter for å hjelpe barn som er etterlatt i utlandet. Regjeringen har også flere andre prosesser som adresserer tematikken, blant annet særskilte tiltak for å forhindre at barn blir etterlatt i utlandet og tiltak i regjeringens integreringsstrategi 2019-2022 - Integrering gjennom kunnskap.
Jeg har sammen med kunnskapsminister Jan Tore Sanner sendt ut et brev før sommerferien til alle landets kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn for å gjøre ulike tjenester oppmerksomme på at for noen unge kan opphold i utlandet i ferien innebære en fare for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, utsatt for trusler, frihetsberøvelse, tvangsekteskap eller andre former for vold. I møte med ungdom er det viktig at tjenestene er oppmerksomme på å avdekke bekymring knyttet til utreise og at tiltak må iverksettes dersom bekymringsfulle forhold avdekkes. I brevet presiseres det at når barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding om et barn som står i fare for å bli tatt med til utlandet mot sin vilje og utsatt for negativ sosial kontroll, tvang eller vold, må barneverntjenesten på vanlig måte undersøke saken og eventuelt treffe nødvendige tiltak. Slik kan barneverntjenesten bidra til å forebygge og forhindre at barn sendes ut av landet. Det er imidlertid begrenset hva barneverntjenesten kan bistå med når et barn først er etterlatt i utlandet. Barneverntjenesten skal gjennomgå bekymringsmeldinger, og åpne undersøkelsessak, men har i dag ikke en lovfestet plikt til å tilby hjelpetiltak når barn oppholder seg i utlandet. Jeg har imidlertid understreket at barneverntjenesten kan og bør tilby foreldre hjelpetiltak når barn med vanlig bosted i Norge oppholder seg i utlandet og har særlig behov for hjelp, for eksempel når barn står i fare for å bli utsatt for tvang eller negativ sosial kontroll.
Jeg har vurdert om barneverntjenesten bør ha flere virkemidler for å hjelpe barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i et annet land. I høringsnotatet til ny barnevernslov foreslår jeg derfor å innføre en plikt for barneverntjenesten til å tilby foreldre hjelpetiltak når et barn med vanlig bosted i Norge oppholder seg i utlandet og har særlig behov for hjelp. En forutsetning er at foreldrene oppholder seg i Norge og at tiltaket kan iverksettes i Norge. Videre må hjelpetiltak rettet mot foreldrene anses som et egnet hjelpetiltak ut fra barnets behov. Barneverntjenesten skal i slike tilfeller gå i dialog med foreldrene og tilby råd, veiledning og eventuelt andre tiltak for å hjelpe barnet. Bestemmelsen vil være særlig aktuell når et barn er sendt ut av landet mot sin vilje og utsettes for negativ sosial kontroll, tvang eller vold, men den er ikke begrenset til disse tilfellene. Departementet arbeider nå med å følge opp høringen og skal etter planen legge frem en proposisjon med forslag til ny barnevernslov våren 2021.
Mitt direktoratet har også utarbeidet veiledningsmateriell på dette feltet, både en veileder til barneverntjenesten om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold, samt tverretatlige retningslinjer om etterlatte barn. Retningslinjene inneholder informasjon om hvordan ansatte i tjenestene skal identifisere og følge opp utsatte personer, samt hvilke instanser som skal varsles.
Jeg viser også til at regjeringen har foreslått flere endringer i passloven og ID-kortloven, blant annet nye regler om tilbakekall og nektelse av pass og nasjonalt ID-kort med reiserett, jf. Prop. 126 L (2018–2019). Dette gjelder dersom det er grunn til å tro at den mindreårige vil bli utsatt for straffbare forhold i utlandet, eller forhold som kan medføre fare for liv eller helse. Regelendringene vil gjøre det lettere å hindre at barn sendes ut av landet til skadelige forhold i utlandet. Justiskomiteen har nylig avgitt sin innstilling, jf. Innst. 85 L (2019–2020), og saken ble annengangs behandlet i Stortinget 17. desember 2019.
For å styrke kunnskapsgrunnlaget har regjeringen nedsatt en ekspertgruppe som gjennomgår enkeltsaker der unge har blitt etterlatt i utlandet og hvordan de er fulgt opp når de kommer hjem til Norge. Rapport skal foreligge våren 2020. I tillegg har Oslo Economics fått i oppdrag å kartlegge kommuners erfaringer med barn og unge som blir etterlatt i utlandet mot sin vilje, rapporten foreligger i januar 2020. By- og regionforskningsinstituttet NIBR har fått i oppdrag å foreta en helhetlig gjennomgang av de særskilte hjelpetjenestene for personer utsatt for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse når det gjelder organisering, samhandling med ordinære tjenester, og brukernes erfaringer, rapport skal foreligge i mai 2020.
Jeg minner ellers om at det er utenrikstjenesten som gir bistand til norske borgere i utlandet. Ambassadene i Amman, Ankara, Islamabad og Nairobi har spesialutsendinger med spisskompetanse om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, og æresrelatert vold, såkalte integreringsrådgivere. Spesialutsendingene bidrar også til kompetanseheving i tjenesteapparatet i Norge gjennom råd og veiledning i enkeltsaker og kompetansehevingstiltak. Utenrikstjenestens bistand i utlandet skjer etter retningslinjer for konsulær bistand. Det er viktig å være oppmerksom på at det er begrenset hva norske myndigheter kan bistå med når et barn oppholder seg i utlandet. Utenrikstjenesten må forholde seg til vertslandets regelverk, og det er svært varierende om disse gir beskyttelse mot handlinger som er straffbare i Norge. I praksis er det svært krevende å gi bistand i enkelte land, og i noen tilfeller ikke mulig. Det er viktig å være klar over at norske myndigheter fraråder reiser og opphold i noen land, og at norske borgere ikke kan forvente den samme bistanden fra utenrikstjenesten i land hvor det er utstedt reiseråd.