Svar
Nikolai Astrup: Kommunene har en bred og omfattende oppgaveportefølje, som har vokst i hele etterkrigstiden. Kommunene skal være generalistkommuner. Dette betyr at de, uansett innbyggertall, demografi, bosettingsstruktur, skal håndtere de samme kravene til tjenester til sine innbyggere, ivareta planleggings- og utviklingsoppgaver i lokalsamfunnet, være myndighetsutøver, og ivareta demokratiske funksjoner. Dette generalistkommunesystemet har vi til felles med de andre nordiske landene, og systemet har vært en bærebjelke i oppbyggingen av velferdsstaten. Fordelene ved dette kommunesystemet – med brede og omfattende oppgaver og rammestyring, både finansielt og juridisk – er at det gir det kommunale demokratiet handlingsrom til å tilpasse den statlige velferdspolitikken til lokale forhold, og ha reell mulighet til å gjøre egne prioriteringer.
Fordelene har imidlertid blitt svekket av en samfunnsutvikling hvor det over tid er blitt store forskjeller mellom kommunenes forutsetninger for å fylle rollen som generalistkommune. Folketallsnedgang, urbanisering og aldring har ført til at mange kommuner er blitt så små, at de har vansker med å beholde og rekruttere tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å levere gode og likeverdige velferdstjenester til sine innbyggere. Dette har skjedd parallelt med en økning i oppgaver og ansvar.
Dokumentasjonen på utfordringene mange små kommuner har med å fylle rollen som generalistkommuner, er etter hvert stor. I tilrådningene om kommunestruktur fra fylkesmennene i forbindelse med kommunereformen (2016), er mange av disse utfordringene dokumentert av kommunene selv. Telemarksforskning har gjort en studie på hvordan kommuner under 3000 innbyggere fyller rollen som generalistkommune (TF-rapport 473/2019). Rapporten viser at de minste kommunene allerede nå har små og sårbare organisasjoner, og denne utviklingen fører til at de i økende grad vil ha utfordringer med å gi likeverdig velferdstilbud til innbyggerne. De har heller ikke tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å drive utvikling av tjenestene i tråd med forventninger og lovpålegg fra nasjonale myndigheter. Mange kommuner mangler oppdatert planverk, noe som er både lovpålagt og en forutsetning for å drive god samfunnsutvikling.
Spørsmålet om kommunestørrelse har opp gjennom etterkrigstiden vært jevnlig på dagsorden i alle de nordiske landene, etter hvert som velferdsstaten er bygget ut. Allerede på 50-tallet fastslo Stortinget at det var behov for en viss størrelse på kommunene hvis de skulle ha rollen som iverksetter av statlig velferdspolitikk. Den samme diskusjonen gikk, og pågår fortsatt, i våre naboland.
Jeg regner med at representanten Gjelsvik er enig med meg i at dagens norske og nordiske velferdskommuner er noe ganske annet enn kommunene vi hadde på 1960-tallet. Og da må jeg også minne om at vi fortsatt har over 120 kommuner med under 3000 innbyggere, og at om lag halvparten har under 5000 innbyggere.
Jeg tror ikke vi kan finne en eksakt grense for hvor stor en kommuneorganisasjon bør være for å kunne levere på alle de oppgavene de i dag har ansvar for. Norge er et langstrakt land, med en geografi som noen steder gir særlige utfordringer.
Jeg har stor forståelse og respekt for at endring av kommunegrenser skaper engasjement og følelser. Og diskusjonen om kommunen har de nødvendige forutsetningene for å håndtere dagens og framtidens utfordringer, bør tas i det enkelte kommunestyre. Samtidig har vi som nasjonale myndigheter et viktig ansvar for å organisere forvaltningen på en slik måte at alle innbyggere i dette landet, uansett bosted, får de offentlige tjenestene de har krav på. Dersom ikke alle kommuner greier å ivareta sin generalistrolle, synes jeg vi også må diskutere dette på nasjonalt nivå, og ikke bare overlate spørsmålet til den enkelte kommune.
Dersom Stortinget ønsker at alle kommunene fortsatt skal ha de samme oppgavene, kunne ta på seg flere oppgaver, samt ha reell demokratisk styring over disse oppgavene, er denne regjeringen fortsatt av den oppfatning at det er nødvendig med flere kommunesammenslåinger.