Svar
Jan Tore Sanner: Rammen for norsk utviklingspolitikk er bærekraftsmålene, og i særdeleshet målet om å utrydde all ekstrem fattigdom i verden innen 2030.
Regjeringserklæringen fra Granavolden legger til grunn at én prosent av anslått bruttonasjonalinntekt skal gå til offisiell utviklingsbistand (ODA) hvert år. Denne ambisjonen er også forankret i Stortinget, nærmere bestemt i vedtak nr. 370 av 19. desember 2016, der flertallet ber regjeringen avsette 1 prosent av brutto nasjonalinntekt til bistand i de årlige budsjetter.
Granavolden-erklæringen legger videre til grunn et mål om at ingen skal utelates, og at Norge skal ha et effektivt utviklingssamarbeid av høy kvalitet. Regjeringen prioriterer utdanning, helse, næringsutvikling, humanitær bistand, klima, miljø og fornybar energi som de mest effektive verktøyene for å skape utvikling og bekjempe fattigdom. Vi har gode resultater å vise til fra de siste årenes arbeid.
Dette er også i vår egen, nasjonale interesse. Et aktuelt eksempel er hvordan globalt helsesamarbeid gjennom flere tiår, og styrking av helsesystemer i fattige land, bidrar til mer robust håndtering av epidemier globalt. Ebolautbruddet i Vest-Afrika og den pågående kampen mot Covid-19 er en påminnelse om hvordan svake systemer i fattige land kan øke risikoen for alle land.
Norge har i lang tid hatt et internasjonalt lederskap innen helse, ikke minst gjennom støtten til Vaksinealliansen Gavi. Denne har i løpet av 20 år sørget for vaksinasjon av 700 millioner barn. Før GAVI var vaksiner lite tilgjengelig i utviklingsland, og barn døde av lungebetennelse, diaré og hjernehinnebetennelse. Vaksinene har forhindret rundt 10 millioner dødsfall. Det norske bidraget har vært om lag 16 milliarder kroner over 20 år, slik at den norske støtten i seg selv har bidratt til å redde én million menneskeliv. Så sent som for en drøy uke siden besøkte jeg et større offentlig sykehus i New Delhi, hvor man takket være norsk støtte hadde halvert barnedødeligheten i løpet av tre år.
Denne regjeringen har doblet satsingen på utdanning som virkemiddel for utvikling. Fra 2013 til 2016 bidro Norge til at 3,1 millioner jenter og gutter fikk skolegang, hvorav 1,6 millioner barn i sårbare og konfliktrammede land. 140 000 lærere fikk i samme periode opplæring for å styrke kvaliteten på undervisningen.
Kriser og konflikter vanskeliggjør ofte barns tilgang på utdanning. Norge var en av pådriverne bak Education Cannot Wait, fondet for utdanning til barn og ungdom i krise- og konfliktsituasjoner. Som nest største giver bidro vi i 2018 til utdanning for mer enn 1,4 millioner barn og unge, blant annet i Syria, Somalia og land i Sahel-regionen.
Utviklingspolitikken må stadig fornyes. For å nå ut med tiltak som både styrker menneskerettighetene og øker den enkeltes muligheter for utvikling, har regjeringen lagt frem en egen strategi mot skadelige skikker. Her som ellers vil mye av innsatsen kanaliseres gjennom vårt meget kompetente sivilsamfunn. Det kan blant annet vises til at Kirkens Nødhjelp, i samarbeid med Redd Barna, har bidratt til 31 prosent reduksjon i nye tilfeller av kjønnslemlestelse der de har arbeidet i Etiopia.
OECD har i en årrekke fremhevet norsk utviklingspolitikk som et eksempel til etterfølgelse for andre giverland. I 2019 berømmet blant annet organisasjonen Norges humanitære bistand for å svare på stadig skiftende utfordringer globalt, og for å være i stand til å møte ulike typer av kriser. Ifølge organisasjonen er dette mulig på grunn av klar strategi, økte budsjettmidler og solid samarbeid med internasjonale partnere.
Etableringen av Kunnskapsbanken i Norad i 2018 ble også fremhevet. Ifølge OECD representerer dette en fornyelse av faglig samarbeid med utviklingsland på områder hvor Norge har særlig god kompetanse, som Fisk for utvikling, Skatt for utvikling, Hav for utvikling og fornybar energi. Kompetanseoverføringen gir mottakerlandene grunnlag for bedre forvaltning av egne ressurser og styresett, noe som styrker grunnlaget for å kunne tilrettelegge for sin egen utvikling.
Et av de viktigste formålene med utviklingspolitikken er å bidra til økt jobbskaping. Stor befolkningsvekst har skapt millioner av arbeidsledige unge i fattige land. Dette er prioritert i utviklingspolitikken og utredet i stortingsmeldingen Sammen om jobben.
Vårt viktigste virkemiddel for å støtte opp om næringsutvikling og jobbskaping er Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (Norfund).
Norfunds porteføljeinvesteringer har vokst fra 9,6 milliarder kroner i 2013 til 22,3 milliarder kroner i 2018. Dette skyldes kapitaltildelingene over bistandsbudsjettet, men også Norfunds evne til å gjøre lønnsomme investeringer der andre, mer kommersielle investorer, mener at risikoen er for høy. Norfunds resultater gjennom mange år viser at det er mulig å investere lønnsomt i bedrifter som skaper jobber, også i Afrika sør for Sahara.
Norfund skal særlig vektlegge investeringer i fornybar energi og i Afrika sør for Sahara. En av investeringene har vært vindkraftanlegget Lake Turkana i Kenya, som nå står klar til å produsere 17 prosent av landets strøm. Det hadde neppe kommet i stand uten Norfunds tidlige delaktighet, egenkapital og garantier. Det antas at rundt 93 000 indirekte jobber sikres ved at virksomheter får sikker strømtilførsel fra anlegget.
Samlet sett har OECD beskrevet norsk utviklingspolitikk som «ledende og konsistent» til fremme av utvikling, og blant annet pekt på det aktive norske engasjementet i multilaterale organisasjoner og initiativer. OECD har fremholdt at vi fortsatt har utfordringer i arbeidet med målretting av bistandssamarbeidet, men at det de siste årene er gjort fremskritt. Dette gjelder særlig med hensyn til prosjektstyring, blant annet ved krav om resultatrammeverk for hvert enkelt prosjekt.
Flere nye bistandsland, deriblant Kina og Sør-Korea, har uttrykt ønske om et nærmere samarbeid med Norge for å lære av måten Norge gjennomfører sitt utviklingssamarbeid på.
Vi fortsetter arbeidet med å effektivisere forvaltningen og øke resultatorienteringen i utviklingssamarbeidet. Derfor gjennomførte vi reformen av tilskuddsforvaltningen. Jeg forventer at reformen som trådte i kraft 1. februar, og som innebærer klarere arbeidsdeling mellom Utenriksdepartementet og Norad, vil føre til en enda mer effektiv forvaltning av bistandsbudsjettet. For øvrig er antallet tilskuddsavtaler redusert med 30 prosent siden 2013, til tross for at den totale bistanden er økt.
I løpet av året lanseres Resultatportalen for utviklingssamarbeidet, noe som vil styrke åpenheten og informasjonen om bruken av midler. Samtidig vil portalen kunne forbedre grunnlaget for analyser, oppsummeringer og læring på tvers av prosjekter innad i forvaltningen.
Jeg viser til min orientering til Stortinget i 2019 som svar på Riksrevisjonens rapport om informasjon om resultater av bistand til utdanning (Dokument 3:10 (2018-2019)). Som det fremgikk av orienteringen, omhandler rapporten kvaliteten på informasjonen om resultatene, og ikke mangel på oppnådde resultater. Påpekningen av at resultatrapporteringen er blitt mer relevant og pålitelig når det gjelder nyere prosjekter, viser at vi er på riktig vei.
Bistand utgjør en liten, men viktig del av innsatsen som trengs for at verdens fattige land skal kunne nå bærekraftsmålene. Mesteparten av midlene må landene skaffe selv gjennom nasjonal ressursmobilisering og kamp mot korrupsjon og kapitalflukt. Derfor rettes mye av vår utviklingspolitikk inn mot å styrke deres evne til å gjøre dette. Klimakrisen styrker behovet for innovativ og effektiv innsats mot fattigdom i årene som kommer.
Jeg er glad for at oppslutningen om utviklingssamarbeidet er høy. Statistisk sentralbyrå konstaterte i 2017 at 87 % av befolkningen støtter bistand til de fattige landene. Mer enn 50 % ga uttrykk for at bistandsbudsjettet er passe stort, og at det kan økes.
En reduksjon av bistandsandelen til 0,7 prosent ville for øvrig bety 11,6 milliarder kroner mindre til verdens fattigste og mest sårbare – til kampen mot fattigdom og for jobbskaping, utdanning, bedre helse, godt styresett og menneskerettigheter.