Ingvild Kjerkol (A): Hvilke grep tas for å sikre at ulike systemer for videokommunikasjon som brukes i helsevesenet kan kommunisere sammen?
Begrunnelse
Det vil i årene fremover investeres mye i løsninger for videokommunikasjon i helsesektoren. En del av denne kommunikasjonen vil gå direkte mellom den enkelte behandler og pasient, men mye av kommunikasjonen vil kreve samhandling mellom en rekke aktører. Stortinget sluttet seg i 2013 til målet om sterkere nasjonal styring og koordinering av IKT-utviklingen i helse- og omsorgssektoren. Gjennom statens digitaliseringsrundskriv er det obligatorisk for statlig virksomhet å utvikle sine digitale løsninger slik at de kan samhandle med andre løsninger i offentlig og privat sektor. Begrunnelsen for prinsippet er at samhandlingsvennlige løsninger er en forutsetning for å realisere sammenhengende tjenester og tverrgående prosesser, på en fleksibel og kostnadseffektiv måte.
En utredning levert fra Direktoratet for e-helse, Statens legemiddelverk og Helsedirektoratet 13. desember 2019 til Helse- og omsorgsdepartementet anbefaler at Direktoratet for e-helse, i samarbeid med andre statlige aktører, helseforetak og kommuner, skal få i oppgave å beskrive nasjonale roller og ansvar innen teknisk tilrettelegging for videokonsultasjon. Konkret tas det til orde for å etablere et nasjonalt fagnettverk som kan bistå med nasjonale test- og godkjenningsordninger, samt rådgiving om generelle funksjonskrav og veiledninger.
På tross av dette ser vi at mange helseforetak investerer i videoløsninger som ikke kommuniserer med hverandre. Fagfolk i sektoren er bekymret for at det anbefales en rekke ulike tjenester som ensidig leverer en-til-en kommunikasjon og som ikke benytter en felles plattform. Konsekvensen er at tjenestene ikke fungerer på tvers.