Skriftlig spørsmål fra Une Bastholm (MDG) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1957 (2019-2020)
Innlevert: 17.06.2020
Sendt: 17.06.2020
Besvart: 23.06.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Une Bastholm (MDG)

Spørsmål

Une Bastholm (MDG): Regjeringen bruker andre lands manglende oppfølging av forpliktelser i EUs relokaliseringsprogram i 2015/2016 som begrunnelse for å stille krav om at 8-10 land realiserer uttak av barn fra leirene i Hellas før Norge gjør det. Men en gjennomgang av Faktisk.no fra 2018 viste at 96 % av asylsøkerne som oppfylte vilkårene for det tidligere programmet ble relokalisert.
Kan statsråden dokumentere påstanden om andre lands manglende oppfølging?

Begrunnelse

Som svar på skriftlig spørsmål om relokalisering av barn fra flyktningleirene i Hellas (Dokument nr. 15:1755 (2019-2020)), skriver statsråden: «Regjeringen har gitt uttrykk for at vi kan bidra til det foreliggende relokaliseringsinitiativet. Forutsetningen for vårt bidrag er at minimum 8–10 land, som har sagt seg villig til å relokalisere, faktisk gjennomfører den relokaliseringen de har gitt tilsagn om. Bakgrunnen for regjeringens posisjon er erfaringer fra Norges deltakelse i EUs relokaliseringsordning i 2015–2016. Vi var da ett av svært få land som faktisk fulgte opp det vi hadde forpliktet oss til.»
Slik statsråden fremstiller situasjonen, var det mangel på oppfølging fra andre europeiske lands side som gjorde at de tildelte kvotene ikke ble oppfylt. En gjennomgang av Faktisk.no datert 29.6.2018 viser imidlertid at mangel på asylsøkere som oppfylte de strenge kriteriene for å delta i programmet, var årsaken til at ikke flere ble relokalisert. Faktisk.no skriver:
…"ifølge EU er årsaken til at bare rundt en tredjedel av de 98 000 ble relokalisert, at flyktningsituasjonen i Europa endret seg siden programmet ble vedtatt. I en e-post til Faktisk.no skriver en pressetalsmann hos EU-kommisjonen at relokaliseringsprogrammet har vært en suksess, og at 96 prosent av asylsøkerne som oppfylte vilkårene i ordningen ble flyttet til et annet land:
«Det faktiske antall personer som skulle flyttes, viste seg å være mye lavere enn det som ble forventet, altså 34 000 i stedet for 160 000 i september 2016. De opprinnelige forpliktelsene til medlemslandene har blitt foreldet. På grunn av flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia kom det færre innvandrere enn tidligere forventet. Dette er grunnen til at nesten ingen av medlemslandene har nådd sin opprinnelige forpliktelse, rett og slett fordi dette ikke var mulig på grunn av et lavere antall kandidater.»
Ifølge Faktisk.no tok for øvrig alle EU-land imot asylsøkere i det tidligere relokaliseringsprogrammet, med unntak av Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia. Tsjekkia, Ungarn og Polen ble senere dømt av EU-domstolen for manglende relokalisering, som viser at EU har tatt relokaliseringsforpliktelsene på alvor ved rettslige skritt.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Målet for EUs relokaliseringsprogram for 2015–2017 var relokalisering av om lag 98 000 asylsøkere fra henholdsvis Hellas og Italia. Ut fra en fordelingsnøkkel ble samtlige av EUs medlemsland tildelt em kvote for relokalisering. Dette var en fordeling EU anså som rettferdig den gang, og hvert medlemsland var rettslig forpliktet til å oppfylle sin del av avtalen. Norge var ikke forpliktet til å delta i denne relokaliseringsordningen. Sammen med Liechtenstein og Sveits besluttet vi likevel å delta frivillig. Norge påtok seg å relokalisere 1 500 asylsøkere, noe som var et betydelig antall i forhold til helheten. Sveits lovet tilsvarende antall.
Det viste seg krevende for EU-kommisjonen å få EU-landene til å oppfylle sine forpliktelser, og det ble i løpet av perioden øvd påtrykk overfor landene om gjennomføring. Status pr. november 2017 var at Norge, sammen med Sveits og kun to av EUs medlemsland, hadde oppfylt sine løfter. På det tidspunktet var om lag 1/3 av måltallet på 98 000 faktisk relokalisert. I EUs egen revisjon av ordningen (2019) vises det til at den lave totalandelen skyldtes flere forhold. Én sentral årsak var EU–Tyrkia-erklæringen, som bidro til å redusere behovet for relokalisering i Italia og Hellas.
Det at behovet for relokalisering endret seg underveis i perioden er etter min mening av underordnet betydning. Det vesentlige er at det som opprinnelig ble ansett å være en rettferdig fordeling viste seg svært vanskelig å gjennomføre i praksis. Slik dette utviklet seg, tok Norge og Sveits alene ansvar for et uforholdsmessig høyt antall, nemlig nær 10 pst. av det totale antall relokaliserte. Dersom vi skal sikre en modell som har legitimitet og bærekraft, er det avgjørende at denne er basert på en rettferdig fordelingsmekanisme som faktisk viser seg gjennomførbar i praksis.
Jeg vil forøvrig peke på at når EU avsluttet relokaliseringsordningen i 2017 ble EUs medlemsland oppfordret til å fortsette med relokalisering av asylsøkere fra Hellas og Italia. EU-kommisjonen tilbød finansiell støtte til medlemslandene og bistand til Hellas og Italia for gjennomføring av dette. På denne måten fikk de av EUs medlems-land, som ikke oppfylte sine forpliktelser under den tidligere ordningen, mulighet for å relokalisere i perioden etter 2017.