Skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2167 (2019-2020)
Innlevert: 01.08.2020
Sendt: 03.08.2020
Besvart: 07.08.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Sigbjørn Gjelsvik (Sp)

Spørsmål

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Vil statsråden sørge for en konsekvensutredning av den planlagte satsendring for kommunenes egeninkasso, der bl.a. konsekvensene for brukerne, og arbeidsplasser og kompetanse utredes nærmere og der brukerorganisasjoner, kommunene og inkassobransjen inkluderes i dette arbeidet, og vil statsråden utsette iverksettelse av satsendring for egeninkasso inntil konklusjonen på en slik konsekvensutredning foreligger?

Begrunnelse

Mange kommuner driver inn ubetalte krav via såkalt egeninkasso. Dette drives inn etter selvkostprinsippet. Gebyr for betalingsoppfordring er i dag 210 kroner og purregebyret 70 kroner.
I statsråd den 19. juni vedtok regjeringen endringer i inkassosalærene, som etter planen skal iverksettes fra 1. oktober. Regjeringens vedtak innebærer bl.a. en halvering av satsene for purregebyr og egeninkasso fra dagens nivå.
Flere kommuner gir tilbakemelding på at de ikke lenger får dekket sine kostnader ved egeninkasso med en slik salærreduksjon. Konsekvensen er at kommunale krav, som i dag blir ivaretatt gjennom ansatte i kommunene med faglig kompetanse på egeninkasso, kan bli overført til private inkassoselskap. Dette vil kunne medføre økte kostnader og mer hardhendt innkreving ovenfor personer med gjeldsproblemer og som ikke klarer å betale SFO-regninger og andre kommunale krav.
Fra kommuner som driver egeninkasso blir det vektlagt at dette ikke først og fremst er et økonomisk spørsmål, men et verdivalg som handler om å sette fokus på innbyggerne og muligheten til smidig og raskt å kunne håndtere eventuelle innsigelser mot kravet.
I 2019 så en arbeidsgruppe på inkassoregelverket, men kommunal/egeninkasso var ikke en del av dette arbeidet.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Etter hovedregelen i inkassoloven § 17 første ledd plikter skyldnerne å erstatte fordringshavernes «nødvendige kostnader» ved utenrettslig inndriving. Nærmere regler om kostnadsdekningen er gitt i inkassoforskriften. 19. juni i år ble det vedtatt endringer i inkassoforskriften, som innebærer at skyldnerne må betale mindre enn de betaler nå. Blant annet ble det vedtatt en halvering av standardgebyrene for purringer og inkassovarsler og for betalingsoppfordringer som fordringshaverne sender selv. Bakgrunnen for reduksjonene er at inndrivingen har blitt mer kostnadseffektiv pga. automatisering, og at skyldnerne derfor betaler mer enn det inndrivingen faktisk koster nå. Forskriftsendringene trer i kraft 1. oktober 2020.
Jeg er godt kjent med kommunenes innvendinger mot halveringen av standardgebyrene, ettersom flere kommuner og Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund gikk mot forslaget i høringen. Kommunene hevdet bl.a. at deres faktiske kostnader var omtrent på nivå med dagens gebyrer, og argumenterte for at det var fordelaktig for skyldnerne at kommunene inndrev kravene selv. Forslaget om halvering av gebyrene for purringer og inkassovarsler fikk imidlertid støtte bl.a. fra Virke, som organiserer inkassobransjen, og Norsk egeninkassoforening. Virke la til grunn at forslaget ville gi forsvarlig kostnadsdekning, særlig der purringene og inkassovarslene kunne behandles i større volum på en teknologisk tidsmessig måte. Norsk egeninkassoforening viste bl.a. til at brukerne er digitalisert hva angår dokumentoppfølgning og forfallsfrister.
Kommunene skal få dekket sine nødvendige inndrivingskostnader. I lys av Virkes og Norsk egeninkassoforenings høringsuttalelser og forarbeidene til inkassoloven kan jeg likevel ikke se annet enn at standardgebyrene ville ha blitt for høye dersom de ble beregnet ut fra det kostnadsnivået som kommunene la til grunn. Forarbeidene legger ikke opp til at standardgebyrene skal dekke alle kostnader en fordringshaver kan ha til inndriving av pengekravene. Gebyrene ble innført som et tilbud til fordringshavere som ønsker å kreve inndrivingskostnader erstattet uten å beregne og dokumentere kostnadene. Det er uttalt i Ot.prp. nr. 2 (1987–1988) punkt 5.9.5 at gebyrene som utgangspunkt bør tilsvare gjennomsnittlige kostnader for de skritt gebyret knyttes til. Dersom en fordringshaver kan dokumentere høyere faktiske nødvendige inndrivingskostnader, følger det av inkassoforskriften at fordringshaveren kan kreve disse kostnadene erstattet, opp til maksimalsatsene som følger av inkassoforskriften kapittel 2. Jeg antar at adgangen til å kreve faktiske inndrivingskostnader dekket særlig vil kunne være aktuell for en del kommuner.
På denne bakgrunnen ser jeg ikke grunn til å ta initiativ til ytterligere konsekvensutredninger av de vedtatte reduksjonene nå. Jeg mener at hensynene til kommunene, brukerne og bransjen er godt ivaretatt gjennom høringen. Jeg mener også at reduksjonene bør tre i kraft 1. oktober, som vedtatt.