Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:2259 (2019-2020)
Innlevert: 11.08.2020
Sendt: 12.08.2020
Besvart: 17.08.2020 av justis- og beredskapsminister Monica Mæland

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): En stor gruppe barn og voksne lever i Norge med en begrenset oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd, fordi de ikke har klart å fremlegge gyldig pass fra hjemlandet. Lovgiver har understreket at det ikke vil være heldig å etablere en omfattende praksis med slike begrensede tillatelser, fordi det skaper usikkerhet og kan være integreringshemmende.
Hvor mange får tillatelse uten begrensninger etter § 38 eller opphevet begrensninger gitt etter § 38 femte ledd – uten at det er fremlagt gyldig pass?

Begrunnelse

I sitt svar på skriftlig spørsmål (Dokument nr. 15:1956 (2019-2020)), skriver justis- og beredskapsminister Monica Mæland at utlendingsmyndighetene gir en begrenset tillatelse når de mener det er mulig å fremskaffe pass eller tilsvarende legitimasjon.
Terskelen for at forvaltningen skal akseptere at det er umulig å skaffe pass er svært høy. Det foretas ingen rimelighetsvurdering eller vurdering av om kravet til å fremlegge pass er urimelig byrdefullt. Hensynet til barnets beste tillegges ikke nok vekt i vurderingen (NOAS, Norsk Folkehjelp og Redd Barna, Barn uten pass, 2020).
Begrensede tillatelser er et stor hinder for integrering for personer som skal bo i Norge. Uten gyldig legitimasjon ekskluderes barn og voksne fra full samfunnsdeltakelse. Egen bankkonto er som regel en forutsetning for å kunne ta lønnet arbeid, og også for anskaffelse av førerkort. Bank-ID gir tilgang til viktige rettigheter og plikter. Mangel på legitimasjon gjør det vanskelig for barna å delta i fritidsaktiviteter eller være med på skoleturer til utlandet, og hindrer dem i å leve et liv på samme måte som norske barn.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: For å få en oppholdstillatelse i Norge forutsettes det som hovedregel at søkeren kan dokumentere egen identitet. Utlendingsmyndighetene legger i utgangspunktet til grunn de opplysningene søker selv gir om egen identitet, og som kan bekreftes med pass eller andre offisielle reise- eller legitimasjonsdokumenter med tilstrekkelig notoritet, utstedt av myndighetene i hjemlandet.
Dersom søkerens identitet ikke er sannsynliggjort, skal søknaden i de fleste sakstyper avslås. Det er gjort unntak for dokumentasjonskravet i tilfeller hvor utlendingens hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass eller annen tilsvarende legitimasjon med tilstrekkelig notoritet.
At den klare hovedregel er at utenlandske borgere som søker opphold i Norge skal dokumenter sin identitet med mindre det ikke er mulig eller vil være sterkt urimelig å kreve at slik dokumentasjon fremskaffes, har også blitt fremhevet av lovgiver. I forarbeidene ble det samtidig påpekt at problematikken med identitetstvil og dokumentløshet er en utfordring for landene som mottar asylsøkere.
De som får en tillatelse på grunnlag av § 38 i utlendingsloven har ikke beskyttelsesbehov, og kan som utgangspunkt kontakte sitt hjemlands myndigheter for å skaffe dokumentasjon på identitet. De vil derfor kunne få en begrenset tillatelse i påvente av at de får fremskaffet slik dokumentasjon. Utlendingsmyndighetene vurderer muligheten for å fremskaffe dokumentasjon på identitet, og gir begrenset tillatelse i saker hvor de mener det faktisk er mulig å fremskaffe pass eller tilsvarende legitimasjon. I 2019 ga Utlendingsdirektoratet om lag 95 tillatelser i medhold av § 38. Om lag 60 var begrenset i påvente av dokumentert identitet.
Mange personer som får en begrenset tillatelse klarer å dokumentere identiteten sin etter hvert, og får da en ordinær oppholdstillatelse. I 2019 fikk i overkant av førti prosent opphevet begrensningene da de fornyet oppholdstillatelsen sin. Det vil si at om lag 385 ordinære oppholdstillatelser ble gitt i medhold av utlendingslovens § 38 til personer som inntil da hadde hatt en begrenset tillatelse. Hvilke dokumenter den enkelte har fremskaffet for dokumentasjon har vi ikke tilgjengelig statistisk over, og hva slags dokumentasjon som kreves vil også kunne variere ut ifra hva som var grunnlaget for begrensningen. I noen tilfeller vil fremleggelse av pass være tilstrekkelig for å oppheve begrensningen, mens det i andre tilfeller vil være en helhetsvurdering av forholdene i saken.
Jeg har forståelse for at det er mange praktiske utfordringer for dem som har en begrenset tillatelse i påvente av dokumentert identitet. Det er både i den enkeltes og myndighetenes interesse at denne gruppen får ordinære tillatelser så raskt som mulig dersom forutsetningene for dette er til stede. Samtidig minner jeg om at nettopp fordi identiteten vår i dag er nøkkelen til det meste av både offentlige og private tjenester er kravene vi stiller til identitetsfastsettelsen viktigere enn noen gang.