Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:32 (2020-2021) Innlevert: 02.10.2020 Sendt: 05.10.2020 Besvart: 09.10.2020 av forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim
Roy Steffensen (FrP): I Khrono den 12. september 2019 skrev rektor ved UiB følgende om kostnadene ved praksisplasser for studenter: «La oss anta at en rimelig pris for tid brukt på et tjenestested til administrasjon og veiledning av en student i praksis, er 500 kroner per dag».Er statsråden enig i denne antagelsen, og hvis ikke, har statsråden et mer presist anslag?
Henrik Asheim: Universiteter og høyskoler har i utgangspunktet stor frihet til å definere, organisere og tilpasse praksisstudier etter egne behov. Hvordan praksisopphold organiseres varierer derfor fra institusjon til institusjon og fra et studieprogram til et annet, og dette påvirker igjen institusjonenes kostnader til praksis. Ulik organisering gjenspeiler til en viss grad at ulike utdanninger har ulike formål, men også ulike formelle krav til praksis som læringsarena. Et hovedskille går mellom obligatorisk (forskriftsfestet) og frivillig praksis. Studier viser blant annet at det er store ulikheter i hvordan studentene forberedes, veiledes og følges opp før, under og etter et praksisopphold. I tillegg kan både lengden på praksisen og antall praksisopphold variere fra et studieprogram til et annet.Kunnskapsdepartementet innplasserer studieprogram i ulike finansieringskategorier, men dette bestemmer ikke hvor mye lærestedene skal bruke per student. Finansieringskategoriene brukes når departementet tildeler midler til nye studieplasser og i beregning av den resultatbaserte uttellingen som følge av produksjon av studiepoeng og flere uteksaminerte kandidater. Satsene representerer ikke de faktiske kostnadene, men gjenspeiler en viss forskjell i kostnadsnivået til ulike typer studieprogram. De faktiske kostnadene ved et studieprogram varierer mellom utdanningsinstitusjoner og -steder. Innplasseringen av studier i kategoriene har blant annet tatt hensyn til i hvilken grad undervisningen er ressurskrevende med tanke på krav til infrastruktur, laboratoriepersonell, praksis og individuell veiledning. Utdanninger med praksisstudier er dermed innplassert i en høyere kategori enn teorifag. Det er viktig å understreke at finansieringskategoriene kun er et verktøy som departementet bruker i sitt budsjettarbeid og fordelingen på makronivå, mens den enkelte institusjon må vurdere interne behov og prioriteringer.Rambøll Management kartla i 2007, på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, praksis i førskolelærerutdanningen, allmennlærerutdanningen og praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). De faktiske kostnadene til praksis varierer og avhenger av organisering av praksisstudiene. Rapporten «Hva koster en student? En kostnadskartlegging av universiteter og høyskoler» (NIFU-rapport 2014:52) viser at det er stor variasjon i kostnadene mellom ulike institusjoner innenfor samme utdanning. Styret ved institusjonene har ansvar for hvordan ressursene disponeres, og for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet.Kunnskapsdepartementet tildeler én samlet rammetildeling til universiteter og høyskoler, og institusjonene har stort handlingsrom til selv å disponere ressursene for å nå de overordnede målene som er satt for virksomheten. Departementet gir ikke føringer for hvor mye som skal brukes på ulike utdanninger, eller for kostnadsfordelingen mellom teori- og praksisstudier. Jeg ser ikke grunn for å kreve omfattende rapportering fra institusjonene om de detaljerte kostnadene innenfor hver enkelt utdanning.